Tilknytningsatferd: Barnet skiller tydelig mellom kjente og ukjente personer (fra 9 mnd. alder)
Skalering av fungering
Svært god fungering
Barnet viser en svært tydelig evne til å skille mellom kjente og ukjente personer ved 9 måneders alder. Det reagerer positivt og avslappet rundt omsorgspersoner og andre kjente ansikter, samtidig som det uttrykker skepsis eller uro rundt fremmede. Barnet søker aktivt trøst og trygghet hos kjente personer når det møter ukjente, og viser en klar preferanse for sine omsorgspersoner. Denne atferden indikerer en sunn tilknytning og et trygt tilknytningsmønster.
God fungering
Barnet skiller generelt godt mellom kjente og ukjente personer, selv om reaksjonene noen ganger kan være litt mindre intense. Det viser tydelig gjenkjennelse og trygghet rundt kjente omsorgspersoner og reagerer med forsiktighet eller avstand til fremmede. Barnet kan observeres å søke beskyttelse eller fysisk nærhet til kjente personer når det er usikker på nye situasjoner, noe som viser god tilknytning.
Adekvat fungering
Barnet viser tegn til å skille mellom kjente og ukjente, men dette er ikke alltid konsistent. Det kan virke komfortabelt rundt kjente, men viser bare sporadisk skepsis overfor fremmede. Reaksjonene er ikke alltid tydelige, og barnet kan til tider virke likegyldig eller usikker i møte med nye personer. Tilknytningen er på vei til å utvikle seg, men det er fortsatt tegn til en noe ufullstendig prosess.
Dårlig fungering
Barnet viser sjelden eller svakt skille mellom kjente og ukjente personer. Det kan virke likegyldig eller lite engasjert i hvem som er tilstede, og det viser ikke klare preferanser for kjente omsorgspersoner. Barnet kan ha vanskeligheter med å forstå sosiale situasjoner og virker ofte like rolig eller urolig i møte med både kjente og fremmede. Dette kan indikere at tilknytningen ikke har utviklet seg som forventet.
Kritisk fungering
Barnet viser ingen tydelig forskjell i hvordan det forholder seg til kjente og ukjente personer. Det kan virke uengasjert eller følelsesmessig distansert, uten å vise frykt eller bekymring i møte med fremmede. Barnet oppsøker ikke kjente personer for trygghet og virker å ha liten forståelse for sosiale forskjeller, noe som er et tydelig tegn på manglende eller usikker tilknytning.
Artikkel
Når et barn når rundt 9 måneders alder, utvikler det evnen til å skille tydelig mellom kjente og ukjente personer. Denne evnen markerer en viktig milepæl i barnets tilknytningsutvikling. I denne alderen begynner barnet å vise tegn på skepsis eller usikkerhet i møte med fremmede, mens det søker trygghet og trøst hos kjente omsorgspersoner. Dette er et tegn på at barnet har begynt å etablere en «sosial referanse» som hjelper det å navigere verden rundt seg.
En trygg tilknytning utvikles når barnet konsekvent opplever at dets primære omsorgspersoner er tilgjengelige, forutsigbare, og responderer på barnets behov. Når barnet opplever denne stabiliteten, vil det begynne å gjenkjenne ansikter og skille mellom de som representerer trygghet og de som er ukjente. Barnet kan vise uro, gråt eller søke fysisk nærhet til foreldrene i situasjoner der ukjente personer nærmer seg. Denne skepsisen til fremmede er kjent som «fremmedfrykt,» og er en naturlig del av den normale tilknytningen som utvikler seg i løpet av det første leveåret.
Fremmedfrykt er spesielt viktig fordi den signaliserer at barnet er i stand til å tolke sosiale situasjoner og forstår hvem det kan stole på. Denne reaksjonen er en sunn indikator på at barnet har knyttet sterke bånd til sine omsorgspersoner og søker dem som en trygg base i nye eller ukjente situasjoner. Samtidig er barnets glede ved gjenforening med kjente personer et klart uttrykk for trygghet og tilknytning.
Barn som ikke viser tydelige skiller mellom kjente og ukjente personer, eller som ikke viser tegn til uro ved nye mennesker, kan ha en svak eller forstyrret tilknytning. Dette kan skyldes mangelfull omsorgskontinuitet, hvor barnet ikke har opplevd forutsigbare og trygge relasjoner. I slike tilfeller bør fagpersoner være oppmerksomme på barnets relasjonelle atferd og vurdere om det er behov for tiltak for å styrke tilknytningen.
En god forståelse av denne utviklingen gjør det mulig for fagpersoner å observere og støtte både barnet og foreldrene gjennom tilknytningsprosessen. Det er viktig å oppmuntre foreldrene til å skape trygge, stabile og kjærlige relasjoner, slik at barnet får et solid fundament for sin videre emosjonelle og sosiale utvikling.
