Familien er uten fast bopel
Skalering av fungering
Svært god fungering
Til tross for manglende fast bopel har familien klare planer for å skaffe seg bolig og mottar betydelig støtte fra et stabilt nettverk. Barna opplever likevel trygghet gjennom faste rutiner og omsorg. For eksempel bor de midlertidig hos slektninger eller i et midlertidig, men trygt bosted som et krisesenter. Foreldrene klarer å ivareta barnets behov for trygghet, stabilitet og rutiner på en slik måte at barnet ikke påvirkes nevneverdig negativt.
God fungering
Familien er uten fast bopel, men bor i en stabil, midlertidig bolig som ikke er optimalt tilpasset barnets behov, men som likevel er trygg og ren. Foreldrene jobber aktivt med å finne fast bolig, og barnet opplever en viss stabilitet i form av rutiner og omsorg. Barna kan fortsatt være litt urolige på grunn av uforutsigbarheten, men foreldrenes innsats for å skape trygghet er merkbar og betydningsfull.
Adekvat fungering
Familien bor midlertidig på ulike steder, som herberger eller hos venner, noe som fører til ustabile forhold for barnet. Rutiner er vanskelige å opprettholde, og foreldrene sliter med å finne fast bopel. Barnet viser tegn på stress og uro som følge av mangelen på stabilitet, men foreldrene er likevel i stand til å opprettholde en viss grad av omsorg. Familiens nettverk er svakt eller fraværende, men det er noen sporadiske tegn til støtte fra kommunen eller andre hjelpemidler.
Dårlig fungering
Familien er i en alvorlig krise, uten fast bosted, og bor kanskje ute eller i svært utrygge situasjoner. Barnet lider av mangel på trygghet og rutiner, og foreldrene har store vanskeligheter med å ivareta grunnleggende behov. Det er få eller ingen planer om å forbedre situasjonen, og familien mangler støtte fra både offentlige tjenester og nettverk. Barnet kan vise klare tegn på mistrivsel og dårlig helse som følge av situasjonen.
Kritisk fungering
Familien er hjemløs, lever under svært utrygge forhold, for eksempel på gata eller i farlige omgivelser. Barnet lider av alvorlig mangel på grunnleggende omsorg, stabilitet, og kanskje til og med mat og hygiene. Foreldrene er ute av stand til å ivareta barnets behov, og det er ingen tegn til hjelp fra verken nettverk eller offentlige instanser. Barnets fysiske og emosjonelle helse er i alvorlig fare.
Artikkel
Når en familie med et barn på 1-2 år står uten fast bopel, påvirker dette barnets utvikling på flere kritiske områder. Denne aldersgruppen er i en fase hvor tilknytning til omsorgspersoner, samt stabile og trygge rammer, er avgjørende for barnets følelsesmessige, kognitive og fysiske utvikling. Et trygt bosted gir grunnlaget for etablering av daglige rutiner, som igjen skaper forutsigbarhet for barnet. Når denne stabiliteten forsvinner, som når familien er uten fast bopel, øker risikoen for at barnet utvikler angst, utrygghet og tilknytningsproblemer.
Mangelen på en fast bolig skaper ofte en rotløshet som kan påvirke barnets sosiale utvikling. Små barn er sensitive for foreldrenes stress og opplevelser av usikkerhet, og dette kan gjøre det vanskeligere for dem å føle seg trygge, noe som igjen kan påvirke deres evne til å utforske omgivelsene, lære nye ferdigheter og bygge tillit til omverdenen.
Foreldrenes evne til å kompensere for mangelen på et fast hjem er avgjørende. Foreldre som til tross for hjemløshet klarer å gi barnet en følelse av sikkerhet gjennom rutiner, følelsesmessig støtte og et fungerende nettverk, kan redusere de negative effektene av situasjonen. Dette kan for eksempel innebære at de opprettholder faste måltider, søvnrutiner, og at de har tilgang til en stabil midlertidig bolig.
På den andre siden, dersom familien lever i et miljø med høyt stressnivå, som i herberger, på gata eller i utrygge nabolag, vil barnet i økende grad være utsatt for risiko. Fysiske forhold som hygiene, tilgang til næringsrik mat, og trygghet vil være betydelig svekket. Dette øker risikoen for sykdommer og psykiske belastninger. Barnet kan også utvikle atferdsproblemer som følge av mangelen på en trygg base og forutsigbarhet i dagliglivet.
Det er derfor kritisk at barnevernsansatte identifiserer slike situasjoner tidlig og gir tilstrekkelig støtte til familien. En rask innsats kan bidra til å sikre at familien får midlertidig bolig, tilgang til relevante tjenester som helsehjelp, og sosial støtte. Dette vil kunne forhindre at barnets utvikling blir alvorlig påvirket. Koordinering mellom kommunale tjenester, helsevesenet og sosiale nettverk er essensielt for å skape en mer stabil hverdag for familien.
Ved å jobbe aktivt med både familien og deres nettverk, kan man bidra til å styrke foreldrenes evne til å gi barnet nødvendig trygghet, selv i en krevende situasjon som hjemløshet.
