Barnet har vært utsatt for mange ulykker hvor det er kommet til skade
Skader i form av blåmerker og små sår er normalt når barnet begynner å bevege seg rundt selv. Skalder på lår, knær, legger og pannen er vanlige, mens skader på nese, rygg og hender er utypiske og kan være grunn til bekymring
Svært god fungering
Barnet har hatt få uhell, og eventuelle skader er typiske for alder og utvikling, uten tegn til uforsvarlig tilsyn eller risikoatferd.
God fungering
Barnet har hatt noen mindre ulykker som er vanlige for alderen, men foreldrene håndterer dette godt og tilrettelegger for barnets sikkerhet.
Adekvat fungering
Barnet har vært utsatt for flere uhell, men foreldrene er bevisste på utfordringene og prøver å redusere risikoen, selv om tiltakene kan være ufullstendige.
Dårlig fungering
Barnet har hyppige skader som kan tyde på mangelfullt tilsyn eller risikofylt miljø, og foreldrene ser ikke ut til å forstå behovet for forbedringer.
Kritisk fungering
Barnet har gjentatte utypiske skader, og det er alvorlige bekymringer knyttet til foreldrenes tilsyn og barnets sikkerhet.
Artikkel
Ulykker og småskader er en naturlig del av barnets utforskning i 1-2 års alderen, men når barnet ofte utsettes for ulykker som fører til skader, kan det være grunn til bekymring. Typiske skader i denne alderen er blåmerker eller små sår på knær, legger, lår og panne. Derimot kan skader på steder som nese, rygg og hender være uvanlige og indikere at barnet kan være utsatt for situasjoner uten tilstrekkelig tilsyn eller trygghet.
Nåværende påvirkning på barnet og familien
Hyppige skader kan påvirke barnets trivsel og føre til utrygghet i situasjoner hvor det utforsker og leker. For foreldrene kan dette skape en stresset hverdag med bekymringer over barnets sikkerhet eller skyldfølelse knyttet til deres evne som omsorgspersoner. I noen tilfeller kan det også tyde på mangel på struktur eller kaotiske forhold i hjemmet.
Fremtidig påvirkning på barnet og familien
Dersom situasjonen ikke forbedres, kan det påvirke barnets utvikling av trygghet og tillit til omgivelsene. Gjentatte ulykker kan også føre til fysiske og emosjonelle konsekvenser, som frykt for utforskning eller problemer med sosial utvikling. For foreldrene kan gjentatte ulykker føre til økt belastning, og i noen tilfeller kan det vekke bekymring hos helsepersonell eller barnevernet.
Observasjon, vurdering og kartlegging
Barnevernsarbeideren bør kartlegge skadehistorikk, inkludert hvor og hvordan skadene har oppstått. Observer barnets samspill med omsorgspersoner og deres tilrettelegging for trygg lek. Vurder også om det er faktorer i barnets miljø, som utrygge møbler, rot eller utilpassede leker, som kan forklare hyppige ulykker. Foreldrenes holdning til barnets sikkerhet bør undersøkes, inkludert om de forstår risikofaktorer og tar grep for å minimere disse.
Tiltak for å bedre fungeringen
- Veilede foreldrene om forebygging av ulykker, for eksempel sikring av trapper, bruk av hjørnebeskyttere og å skape et trygt lekemiljø.
- Hjelpe familien med å etablere en mer forutsigbar og trygg struktur i hverdagen, inkludert rutiner som fremmer tilsyn og oppfølging.
- Ved bekymring for foreldrenes omsorgsevne, vurdere behovet for videre tiltak som avlastning eller støtte fra helsestasjon eller barnevern.
- Gjennomføre hjemmebesøk for å observere barnets miljø og identifisere risikofaktorer.
- Sikre samarbeid med relevante instanser som fysioterapeut eller ergoterapeut for å støtte barnets sikkerhet og trivsel.
Hypoteser
- Ulykkene kan skyldes barnets naturlige utforskningsatferd kombinert med et miljø som ikke er tilstrekkelig sikret.
- Foreldrene kan mangle kunnskap om barns sikkerhetsbehov eller ha en urealistisk forventning om barnets evner.
- Manglende struktur i hjemmet eller kaotiske forhold kan bidra til redusert tilsyn.
- Hyppige ulykker kan også indikere omsorgssvikt eller vold, spesielt dersom skadene er utypiske eller dårlig forklart.
