Den ene eller begge foreldrene har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep som barn
Logg inn for å fjerne annonser
Svært god fungering
Forelderen har bearbeidet egne opplevelser med omsorgssvikt eller overgrep, har god innsikt i hvordan dette påvirker foreldrerollen, og gir barnet trygg, stabil og sensitiv omsorg. Forelderen er bevisst på å bryte negative mønstre. Barnet viser trygg tilknytning og god utvikling.
God fungering
Forelderen har hatt en vanskelig barndom, men har utviklet strategier for å gi barnet god omsorg. Det kan være perioder med usikkerhet eller utfordringer, men forelderen søker støtte ved behov. Barnet får i hovedsak stabil omsorg.
Adekvat fungering
Forelderen strever tidvis med foreldrerollen på grunn av egne traumer. Hen kan ha vansker med emosjonell tilgjengelighet, regulering av følelser eller grensesetting. Barnet kan merke variasjoner i omsorgen, men får grunnleggende behov dekket.
Dårlig fungering
Forelderen har ikke bearbeidet sin egen historie og strever med å gi barnet stabil og forutsigbar omsorg. Barnet kan oppleve følelsesmessig distanse, utrygghet eller ustabilitet i hjemmet. Forelderen kan ha utfordringer med å regulere egne følelser og gi nødvendig trygghet til barnet.
Kritisk fungering
Forelderen er sterkt preget av egne traumer og klarer ikke å dekke barnets behov for trygghet, stabilitet og emosjonell støtte. Barnet lever i en uforutsigbar situasjon, kan være utsatt for omsorgssvikt eller overgrep, og viser tegn på alvorlig stress eller utviklingsvansker. Det kan være behov for omfattende tiltak for å sikre barnets trygghet.
Artikkel
Betydningen av foreldres egen oppvekst med omsorgssvikt eller overgrep for barnets utvikling
Foreldre som selv har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep, kan enten bryte med sin egen historie og gi barna en trygg oppvekst, eller de kan videreføre mønstre de selv har erfart. Traumatiske barndomsopplevelser kan påvirke foreldreevnen ved at forelderen:
- Har vansker med å tolke og møte barnets behov.
- Strever med følelsesregulering, noe som påvirker samspill og grensesetting.
- Har utfordringer med å stole på hjelpeapparatet og søke støtte.
- Har angst eller depresjon, noe som kan redusere emosjonell tilgjengelighet.
Påvirkning på barnet og familien nå
Dersom forelderen har bearbeidet egne traumer og får god støtte, kan barnet få en trygg oppvekst. Hvis forelderen fortsatt strever, kan barnet oppleve uforutsigbarhet, emosjonell distanse eller ustabile relasjoner i hjemmet. Noen barn tar på seg en omsorgsrolle for forelderen, mens andre kan utvikle atferds- eller reguleringsvansker.
Påvirkning på barnet og familien i fremtiden
Barn som vokser opp med en forelder som strever med ubehandlede traumer, har økt risiko for utrygg tilknytning, følelsesreguleringsvansker og lav selvfølelse. Hvis forelderen får støtte og veiledning, kan barnet likevel utvikle seg normalt. Tidlig intervensjon kan forebygge at negative mønstre videreføres til neste generasjon.
Hvordan barnevernsarbeideren kan vurdere fungeringen
Barnevernsarbeideren kan undersøke hvordan foreldres traumer påvirker barnet ved å:
- Observere samspillet mellom forelder og barn – viser forelderen sensitivitet, stabilitet og tilgjengelighet?
- Kartlegge foreldres refleksjon rundt egen oppvekst – har de bearbeidet sine opplevelser, eller preger de fortsatt omsorgsevnen?
- Vurdere foreldres evne til å gi trygghet, struktur og forutsigbarhet.
- Undersøke om forelderen har tilgang til veiledning, terapi eller sosial støtte.
- Samarbeide med helsestasjon og barnehage for å få innsikt i barnets trivsel og utvikling.
Tiltak for å bedre fungeringen
- Foreldreveiledning: Hjelpe forelderen med å forstå hvordan egen barndom påvirker foreldrerollen og utvikle gode strategier for omsorg.
- Tilknytningsfremmende tiltak: Veilede forelderen i hvordan de kan bygge en trygg relasjon til barnet, for eksempel gjennom COS-P (Circle of Security Parenting) eller Marte Meo.
- Terapeutisk oppfølging: Hvis forelderen har ubehandlede traumer, kan psykoterapi eller samtalebehandling være nødvendig.
- Styrking av sosialt nettverk: Sikre at familien har støtte fra pålitelige voksne, som besteforeldre, venner eller fagpersoner.
- Tverrfaglig samarbeid: Involvere relevante instanser, som helsestasjon, distriktspsykiatrisk senter (DPS) eller barne- og ungdomspsykiatrisk tjeneste (BUP), for å sikre nødvendig oppfølging.
Hypoteser som bør undersøkes
- Har forelderen bearbeidet egne traumer, eller preger de fortsatt omsorgsutøvelsen?
- Viser barnet tegn på utrygg tilknytning, stress eller reguleringsvansker?
- Har forelderen tilgang til støtte og veiledning for å håndtere utfordringer i foreldrerollen?
- Hvordan påvirker foreldres tidligere erfaringer deres evne til å gi stabil og sensitiv omsorg?
- Hvilke tiltak kan settes inn for å bryte eventuelle negative mønstre og sikre barnets trygghet?
