ADHD og dårlig samvittighet: Når impulser gir langvarige ettervirkninger
Logg inn for å fjerne annonser
Dårlig samvittighet og skam er følelser mange foreldre kan kjenne seg igjen i. En uheldig hendelse, som å klemme barnets hånd i bildøra, kan sitte som en tung klump i magen lenge etterpå, selv om barnet fysisk sett kommer fra det uten varige mén. Skyldfølelsen forsterkes ofte når barnet, helt naturlig, bruker hendelsen for å søke trøst eller oppmerksomhet i ettertid: «Kan jeg få en ekstra is? Jeg har jo vondt i hånden.»
For barn og unge med ADHD er opplevelser av skyld og skam ofte enda mer komplekse og hyppige. Impulsivitet er et kjernesymptom ved ADHD, og impulsiviteten gjør at barn kan handle før de rekker å tenke, og dermed oftere havner i situasjoner de senere angrer på.
Tanker i en impulsiv hjerne med ADHD i full blomst, som «Hvorfor slo jeg lillesøster bare fordi hun gikk foran meg ut døra?» eller «Hvorfor sa jeg at mamma er ei ku – hun ligner jo ikke det minste?» kan vise hvordan selvforståelsen utfordres: Gjentatte erfaringer med å bryte sosiale normer, uten at det er intensjonen, kan skape en negativ spiral av selvkritikk og dårlig selvbilde.
Indre uro og sosial usikkerhet
Voksne med ADHD beskriver lignende erfaringer:
«Mange ganger vet jeg ikke hva vi snakket om etterpå. Jeg hørte starten og slutten, men midten forsvant – kanskje fordi jeg tenkte på hva jeg skulle lage til middag, eller kom på en vits jeg hørte i går.»
Denne typen fravær i sosiale situasjoner fører ikke nødvendigvis til reaksjoner fra omgivelsene, men skaper en indre uro. Tankene kretser rundt følelsen av å være egoistisk eller selvopptatt – selv om intensjonen er å være nærværende. Når dette skjer gjentatte ganger, kan det gi en vedvarende usikkerhet om egen verdi som samtalepartner og medmenneske.
Mellom impulskontroll og rigiditet
Det finnes en utbredt misforståelse om at personer med ADHD er spontane og fleksible – at de tar ting på sparket. Men som en person med ADHD uttrykker det:
«Mange tror vi er easy-going, men det stemmer ikke. Vi er ikke gode på å ta imot andres impulser eller overraskelser. Når det ikke finnes et filter mellom impulsen og deg selv, kan det kjennes invaderende. Da blir det lett å sperre, bryte av, bli firkanta. Det koster mye å forandre planer i siste liten.» (Youmans, 2008)
Dette sitatet peker på et viktig paradoks: ADHD handler ikke bare om hyperaktivitet og impulsivitet, men også om vansker med fleksibilitet og regulering av følelsesmessige reaksjoner. For barnevernsansatte er dette viktig å ha med seg i møte med barn og foreldre med ADHD – både for å forstå deres atferd og for å kunne støtte dem på en måte som reduserer unødig skyld og skam.
Dårlig samvittighet og opplevelsen av å ikke strekke til er en gjennomgående tematikk hos mange med ADHD. Ved å anerkjenne disse følelsene, og samtidig bidra med struktur, støtte og forståelse, kan vi som fagpersoner bidra til at barn og voksne med ADHD opplever seg selv som verdifulle – på tross av, og sammen med, sine utfordringer.
Referanser
Youmans, Mariann (2008). Helt hyper? ADHD ADD ABC. Gyldendal
