Oppfølging etter en akuttplassering

Etter en akuttplassering må barnevernet raskt og systematisk jobbe for å avklare veien videre, med mål om å finne en stabil og trygg løsning for barnet. Avklaringsprosessen innebærer en grundig kartlegging av barnets behov, familiens situasjon og risikoen for barnet dersom det flytter hjem igjen.

Kartlegging av barnets behov og situasjon

• Observasjon og samtale med barnet: Barnevernet må tilrettelegge for samtaler med barnet for å forstå hvordan det har opplevd den akutte situasjonen og plasseringen. Barnet bør få mulighet til å uttrykke sin egen forståelse og preferanser rundt hvor det vil bo fremover. Samtaler tilpasses barnets alder og modenhet, og språklige behov ivaretas ved behov for tolk.
• Kartlegging av trivsel og tilknytning: Vurder hvordan barnet fungerer i akuttplasseringen, både sosialt og emosjonelt. Er barnet i stand til å knytte seg til omsorgspersoner, viser det tegn på stabilisering, eller opplever det fortsatt uro og frykt? Observasjoner fra ansatte i akuttmottaket eller fosterhjemmet kan gi nyttig innsikt i barnets situasjon og hjelpe til å avklare om det kan være hensiktsmessig med en lengre plassering.

2. Samarbeid og vurdering av foreldrenes situasjon

• Foreldres refleksjon og endringsvilje: Gjennom samtaler med foreldrene bør barnevernet vurdere deres forståelse av den akutte situasjonen og deres evne til å erkjenne utfordringer som kan ha ført til plasseringen. Foreldrenes endringsvilje og evne til å skape trygge omgivelser for barnet bør vurderes grundig.
• Kartlegging av støttebehov: Barnevernet bør undersøke om foreldrene kan få tilstrekkelig hjelp gjennom støttetiltak, som foreldreveiledning, rusbehandling eller psykologisk bistand, som kan styrke deres omsorgskompetanse. Hvis foreldrene viser god progresjon og motivasjon for endring, kan dette være et positivt grunnlag for å vurdere tilbakeføring av barnet.

3. Barnets og familiens ønsker om fremtiden

• Barnets stemme: Barnets ønsker om bosted og kontakt med foreldrene er viktig for beslutningen. Barnevernet bør tilrettelegge for at barnet får medvirke i vurderingen på en trygg og respektfull måte, og barnets uttalelser bør dokumenteres og vurderes i lys av barnets beste.
• Foreldrenes syn på situasjonen og deres mål for fremtiden: Foreldrene bør få mulighet til å uttrykke sitt syn på plasseringen og hva de mener er best for barnet på sikt. Deres tanker om nødvendige tiltak og eventuell støtte for tilbakeføring gir barnevernet viktig informasjon om realistiske muligheter for en hjemflytting.

4. Risikovurdering og beslutning om veien videre

• Sikkerhetsvurdering: Foreldrenes evne til å ivareta barnets sikkerhet vurderes opp mot risiko for gjentatte hendelser eller omsorgssvikt. Dersom det fortsatt foreligger alvorlige risikofaktorer, må barnevernet vurdere lengre plassering utenfor hjemmet.
• Langsiktig oppfølgingsplan: Hvis tilbakeføring vurderes som forsvarlig, bør det utarbeides en plan for gradvis hjemføring med tett oppfølging. Barnevernet kan etablere støttetiltak for familien og gjennomføre regelmessige hjemmebesøk for å sikre en trygg tilbakeføring.
• Plassering utenfor hjemmet: Dersom barnet ikke kan tilbakeføres på kort sikt, vurderes behovet for en mer stabil plassering, enten i fosterhjem eller institusjon. Barnevernet bør sikre at barnet får et omsorgsmiljø som kan gi trygghet og kontinuitet.