Konkludere bekymringsmeldinger
Barnevernsloven § 2-1. Barnevernstjenestens gjennomgang av bekymringsmeldinger
Barnevernstjenesten skal gjennomgå innkomne bekymringsmeldinger snarest, og senest innen en uke etter at de er mottatt. Barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding skal følges opp med en undersøkelse etter § 2-2. Barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding krever umiddelbar oppfølging.
Dersom barnevernstjenesten henlegger en bekymringsmelding uten undersøkelse, skal den begrunne henleggelsen skriftlig. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger. Henleggelse av åpenbart grunnløse bekymringsmeldinger trenger ikke å begrunnes.
BFK | Veiledning om å konkludere en bekymringsmelding
Barnevernstjenesten skal snarest undersøke meldingen nærmere hvis den inneholder opplysninger som gir rimelig grunn til å anta at det er grunnlag for tiltak etter barnevernsloven jf. barnevernsloven § 2-2 første ledd. Undersøkelsen skal kartlegge barnets hjelpe- og omsorgsbehov, og gi barnevernstjenesten grunnlag for å vurdere om barnet har behov for tiltak etter barnevernloven. Det foreligger ikke at krav om sikkerhet om at barnet har behov for hjelp, ref. «rimelig grunn til å anta». Men konklusjonen må vise til at man enten finner – eller ikke finner – denne rimelige grunnen til å anta eller tro at barnet eller familien har behov for bistand fra barnevernstjenesten.
Spørsmål i anledning konklusjon av melding vil dermed kunne være: «Handler dette om barn som har behov for bistand, enten direkte eller som del av familiens mulige behov for bistand? Og er det i så fall slik at situasjonen kan høre til de forhold som barnevernloven er ment å omfatte?»
Se nærmere om å konkludere melding i saksbehandlingsrundskrivet kapittel 19.
BFK | Konkludere bekymringsmeldingen
Når barnevernstjenesten har gjennomgått bekymringsmeldingen, må meldingen enten henlegges eller konkluderes med undersøkelsessak, jf. barnevernsloven § 2-1, jf. § 2-2.
En melding som åpenbart ikke kan føre til tiltak etter barnevernloven, skal henlegges. Vurderingen av en melding er et ledd i den interne saksforberedelsen, og beslutningen om enten å henlegge meldingen eller iverksette undersøkelse er ikke et enkeltvedtak. Dersom barnevernstjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal også dette begrunnes skriftlig og journalføres på barnets sak. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger, jf. barnevernsloven § 2-1 andre ledd.
Både når en melding henlegges, og når det besluttes at det skal gjøres en undersøkelse, skal de barnevernfaglige vurderinger dokumenteres. Barnevernsfaglige vurderinger skal sikre at grunnlaget for barnevernets avgjørelser er forsvarlige. Det vil si at avgjørelsene skal bygge på faglige retningslinjer og grunnleggende samfunnsetiske normer. I barnevernstjenestens arbeid med meldinger må det komme tydelig fram at det er gjort faglige vurderinger, og hva slags vurderinger som er gjort.
Se nærmere om å konkludere bekymringsmelding i saksbehandlingsrundskrivet kapittel 19.
Saksbehandlingsrundskrivet 19.7 Hva skal barnevernstjenesten gjøre hvis de henlegger en melding?
Hvis barnevernstjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig og journalføres på barnets sak, jf. barnevernsloven § 2-1 annet ledd. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger.
Avgjørelsen om å henlegge en melding er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages.
Saksbehandlingsrundskrivet 19.8 Vurderinger og konklusjoner skal dokumenteres
Når barnevernstjenesten skal vurdere om en melding skal henlegges eller følges opp med en undersøkelse, skal det gjøres ut fra barnevernsfaglige vurderinger. Vurderingene skal dokumenteres skriftlig, av hensyn til en forsvarlig saksbehandling.
Dokumentasjon har stor betydning i saksforløpet, særlig for foreldrene og barnet. Det er viktig for deres rett til kontradiksjon.
Hvis det ikke foreligger skriftlige vurderinger i saken, er det heller ikke mulig for barneverns- og helsenemnda eller barnevernstjenesten selv å få kunnskap om hvordan tjenesten vurderte innholdet i meldingen og hvorfor beslutningen ble som den ble. Dette kan utfordre både kravet til forsvarlig saksbehandling og rettsikkerheten til barn og familier som er i kontrakt med barnevernet.
Saksbehandlingsrundskrivet 19.9 Informasjon om henlagte meldinger
Om foreldrene skal informeres om innkomne meldinger som blir henlagt, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. En praksis med åpenhet i alle ledd av barnevernstjenestens saksbehandling vil kunne bidra til økt tillit. På den andre siden vil informasjon om denne type meldinger også kunne bidra til økt konfliktnivå og uro i enkelte familier. Kravene til god forvaltningsskikk og barnevernlovens krav til forsvarlig saksbehandling innebærer ikke at foreldrene alltid skal informeres. Hva som antas å være til barnets beste, må være et sentralt moment i vurderingen av om foreldrene skal få informasjon om henlagte meldinger.
Saksbehandlingsrundskrivet 19.10 Oppbevaring av henlagte meldinger
Meldinger som henlegges uten at det er satt i gang en undersøkelsessak, skal oppbevares i fem år i barnevernstjenestens saksbehandlingssystem og deretter overføres til langtidslagring. Dette forutsetter at det ikke har kommet inn nye opplysninger som gir grunn til å foreta undersøkelse. Les mer om arkivplikt i punkt 5.2.
Åpenbart grunnløse meldinger skal ikke oppbevares, se punkt 19.7.1.
Saksbehandlingsrundskrivet 19.15 Tilbakemelding til melder
Barnevernstjenesten har taushetsplikt overfor de som melder bekymring for et barn. Likevel skal barnevernstjenesten gi tilbakemelding om at meldingen er mottatt, jf. barnevernsloven § 13-3. Dette skal skje innen tre uker etter at meldingen er mottatt. Både privatpersoner og til offentlige myndigheter skal få tilbakemelding. Hvis meldingen kommer fra en offentlig myndighet som har opplysningsplikt, skal det opplyses om det er åpnet undersøkelsessak etter barnevernsloven § 2-2.
I de tilfellene der barnevernstjenesten vurderer meldingen som ny informasjon i en pågående undersøkelse, skal det også gis tilbakemelding til melder etter reglene i barnevernsloven § 13-3.
Barnevernstjenesten trenger ikke å gi tilbakemelding i de tilfellene der meldingen er åpenbart grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot å gi tilbakemelding. Dette kan være ved sjikanøse meldinger eller meldinger som faller utenfor barnevernstjenestens ansvarsområde. Unntakene gir barnevernstjenesten anledning til ut fra sitt faglige skjønn selv å avgjøre om tilbakemelding skal gis, eller om en slik tilbakemelding vil kunne være til skade for barnet og familien.
