Barnet har tidligere vært plassert utenfor hjemmet

Betydningen av tidligere plassering for barnet

For et barn i alderen 3–5 år kan en plassering utenfor hjemmet være en stor påkjenning, men også en mulighet for å få bedre omsorg. Når barnet tilbakeføres til foreldrene, er det avgjørende at overgangen er godt planlagt, og at foreldrene har gjort nødvendige endringer for å skape en trygg hverdag. Barnet kan ha behov for ekstra støtte i tilpasningsfasen, særlig dersom plasseringen har vært langvarig eller preget av brudd i tilknytning.

Påvirkning på barnet og familien nå
Barn som har vært plassert utenfor hjemmet, kan reagere med tilpasningsvansker, utrygghet eller stress etter tilbakeføringen. De kan ha økt behov for forutsigbarhet og emosjonell tilgjengelighet fra foreldrene. Dersom foreldrene håndterer situasjonen godt og har utviklet sine omsorgsferdigheter, kan barnet finne trygghet og stabilitet i hjemmet. Hvis foreldrene fortsatt strever, kan barnet oppleve uforutsigbar omsorg eller emosjonell distanse.

Påvirkning på barnet og familien i fremtiden
Dersom tilbakeføringen skjer til et stabilt hjem med god oppfølging, har barnet gode muligheter for normal utvikling. Hvis barnet derimot opplever ny ustabilitet eller manglende emosjonell støtte, kan det utvikle tilknytningsvansker, stressrelaterte utfordringer eller atferdsproblemer. Barn som har opplevd flere plasseringer eller brudd i omsorg, har økt risiko for senere psykiske og sosiale utfordringer.

Hvordan barnevernsarbeideren kan vurdere fungeringen
Barnevernsarbeideren kan undersøke hvordan barnet og foreldrene håndterer tilbakeføringen ved å:

• Observere barnets trivsel og atferd – viser det tegn på trygghet, tilpasning eller stress?
• Kartlegge hvordan foreldrene mestrer omsorgen – klarer de å gi stabilitet, struktur og emosjonell støtte?
• Undersøke om barnet har fått nødvendig oppfølging etter plasseringen, for eksempel gjennom barnehage, helsestasjon eller spesialisthelsetjenesten.
• Vurdere om foreldrene samarbeider med hjelpeapparatet og viser innsikt i barnets behov.
• Samarbeide med barnehage eller andre instanser for å få innsikt i barnets utvikling og fungering i ulike miljøer.

Tiltak for å bedre fungeringen

• Foreldreveiledning: Støtte foreldrene i å møte barnets behov etter plasseringen, med fokus på trygghet og forutsigbarhet.
• Støtte til barnets tilpasning: Bruke lek, samtaler eller strukturerte rutiner for å hjelpe barnet med å føle seg trygt i hjemmet igjen.
• Oppfølging av barnet: Sikre at barnet får nødvendig hjelp, for eksempel gjennom barnehage, helsestasjon eller psykologisk støtte dersom det viser tegn på traumer eller tilpasningsvansker.
• Forutsigbarhet og rutiner: Veilede foreldrene i hvordan de kan skape en stabil hverdag med faste rammer og emosjonell tilgjengelighet.
• Tverrfaglig samarbeid: Involvere relevante instanser for å sikre at tilbakeføringen blir varig og at barnet ikke utsettes for ny ustabilitet.

Hypoteser som bør undersøkes

• Har foreldrene gjort varige endringer som sikrer stabil og trygg omsorg for barnet?
• Viser barnet tegn på utrygghet, stress eller tilpasningsvansker etter tilbakeføringen?
• Hvordan håndterer foreldrene barnets emosjonelle reaksjoner knyttet til tidligere plassering?
• Har barnet tilgang til nok støtte og oppfølging fra familie, barnehage eller hjelpeapparatet?
• Er det risiko for ny omsorgssvikt eller ustabilitet, eller er tilbakeføringen varig og trygg?