Barnet har vært vitne til vold i hjemmet (f.eks. sett/hørt voksne som har truet hverandre, slått hverandre , kastet ting eller sett skader etter vold i hjemmet

Betydningen av å være vitne til vold i hjemmet

Barn i alderen 3–5 år er svært sårbare for vold i hjemmet, selv om de «bare» er vitne til den. De forstår mer enn voksne ofte tror, og de kan oppleve stor frykt, usikkerhet og hjelpeløshet når de ser eller hører vold mellom omsorgspersoner. Barn som vokser opp i voldelige hjem kan utvikle langvarige emosjonelle, sosiale og kognitive vansker, inkludert økt risiko for angst, depresjon, atferdsproblemer og svekket tilknytning til omsorgspersoner.

Påvirkning på barnet og familien nå
Når et barn er vitne til vold, kan det reagere med uro, redsel, søvnvansker, aggresjon eller tilbaketrekning. Noen barn forsøker å «ordne opp» mellom foreldrene, mens andre kan utvikle unnvikelsesatferd eller bli svært avhengige av den ikke-voldelige forelderen. Dersom barnet ikke får hjelp til å håndtere opplevelsene, kan det utvikle langvarig stress og vansker med følelsesregulering.

Påvirkning på barnet og familien i fremtiden
Barn som vokser opp i hjem med vold, har økt risiko for psykiske helseutfordringer, problemer i relasjoner og lav mestringstro. De kan utvikle et negativt syn på seg selv og andre, noe som kan påvirke evnen til å danne sunne relasjoner i fremtiden. Barn som ikke får hjelp til å bearbeide traumene, kan også selv utvikle voldelig eller selvdestruktiv atferd.

Hvordan barnevernsarbeideren kan vurdere fungeringen
Barnevernsarbeideren kan undersøke hvordan volden har påvirket barnet ved å:

• Observere barnets atferd – viser det tegn på frykt, stress, sinne eller tilbaketrekning?
• Kartlegge omfanget og alvorlighetsgraden av volden barnet har vært vitne til.
• Undersøke om barnet har fått støtte fra trygge omsorgspersoner eller om det har blitt overlatt til seg selv i situasjonen.
• Vurdere foreldrenes evne til å beskytte barnet og sikre et trygt hjemmemiljø.
• Samarbeide med barnehage og helsestasjon for å få et helhetlig bilde av barnets fungering i ulike miljøer.

Tiltak for å bedre fungeringen

• Beskyttelse av barnet: Sikre at barnet ikke lenger eksponeres for vold. Ved behov må det settes inn akutte tiltak for å beskytte barnet og den ikke-voldelige forelderen.
• Samtaler med barnet: Bruke alderstilpassede metoder (f.eks. lek, tegning) for å hjelpe barnet med å uttrykke følelser og bearbeide opplevelsen.
• Foreldreveiledning: Hjelpe den ikke-voldelige forelderen med å støtte barnet og skape et trygt miljø.
• Psykologisk støtte: Ved alvorlige traumer kan barnet ha behov for oppfølging fra spesialisthelsetjenesten (BUP).
• Juridiske tiltak: Dersom volden er alvorlig eller vedvarende, kan det være nødvendig med beskyttelsestiltak, som besøksforbud eller vurdering av omsorgsovertakelse.
• Tverrfaglig samarbeid: Involvere familievernkontor, politi, barnehage, helsestasjon eller krisesenter ved behov.

Hypoteser som bør undersøkes

• Hvor alvorlig og hyppig har volden vært, og hvordan har barnet vært eksponert for den?
• Hvordan reagerer barnet på voldserfaringene – viser det tegn på stress, angst eller atferdsendringer?
• Har barnet en trygg voksenperson som det kan snakke med og søke støtte hos?
• Hvordan forholder foreldrene seg til volden – benektes den, bagatelliseres den, eller ønsker de hjelp?
• Er det fare for at volden fortsetter, og hvordan kan barnet beskyttes best mulig?