Den kommende moren er bekymret, engstelig eller har hatt symptomer på depresjon før og/eller under graviditeten

Moren har tidligere hatt symptomer på angst eller depresjon, men har fått omfattende støtte og hjelp før og under graviditeten. Hun har utviklet sterke mestringsstrategier og får jevnlig oppfølging fra helsepersonell. Hun er rolig og trygg i sin rolle som kommende mor, og hjemmet preges av stabilitet og omsorg. Det ufødte barnet er godt beskyttet mot de negative effektene av tidligere psykiske utfordringer, og morens bevissthet rundt sin psykiske helse sikrer at barnet får en optimal start i livet, med minimal risiko for påvirkning fra stress og angst.

Moren har hatt bekymringer og symptomer på angst eller depresjon, men får god oppfølging gjennom samtaleterapi, rådgivning eller medisinsk behandling. Hun er bevisst på hvordan hennes emosjonelle tilstand kan påvirke det ufødte barnet og gjør aktive tiltak for å redusere stress. Hun har etablert støttende nettverk som hjelper henne gjennom graviditeten, og selv om utfordringer fortsatt kan oppstå, er barnet i stor grad beskyttet fra de mest alvorlige konsekvensene av morens bekymringer. Hjemmet er stabilt, og det ufødte barnet har gode forutsetninger for en sunn utvikling.

Moren opplever symptomer på angst eller depresjon, men har søkt hjelp og mottar sporadisk støtte fra helsepersonell eller familie. Hun jobber aktivt med å håndtere sine bekymringer, selv om stress fortsatt er en del av hverdagen. Det ufødte barnet er i en viss grad beskyttet mot de verste konsekvensene av morens psykiske helse, men det er fortsatt noen risikofaktorer til stede. Morens innsats for å søke hjelp viser en vilje til å forbedre situasjonen, og dette bidrar til å redusere den negative påvirkningen på barnet.

Moren har betydelige symptomer på angst eller depresjon, men forsøker å håndtere dette på egen hånd. Hun har liten eller ingen tilgang til profesjonell hjelp, og stresset hun opplever preger både hverdagen og graviditeten. Selv om hun er klar over at hennes psykiske helse kan påvirke det ufødte barnet, har hun begrenset kapasitet til å endre situasjonen. Dette fører til en situasjon der barnet står i fare for å bli påvirket av de negative effektene av morens uro, men risikoen er noe lavere enn i mer alvorlige tilfeller.

Den kommende moren er svært bekymret og lider av alvorlige symptomer på depresjon under graviditeten, men får ingen form for hjelp eller støtte. Hennes psykiske helse forverres, og hun er ute av stand til å ta vare på seg selv eller forberede seg på omsorgen for det ufødte barnet. Dette skaper en alvorlig risiko for barnets utvikling, da morens vedvarende stress og mangel på behandling kan påvirke fosteret negativt gjennom hele svangerskapet. Det er høy sannsynlighet for at det ufødte barnet blir utsatt for forhøyede nivåer av stresshormoner, noe som kan påvirke både fysisk og psykisk utvikling.