Det har vært stressende eller traumatiske hendelser i familien (f.eks. skilsmisse, dødsfall, søsken har hatt selvmordsforsøk, familien har vært på flukt, tvangsekteskap)

Betydningen av stressende eller traumatiske hendelser for barnet

Barn i alderen 3–5 år er svært sårbare for stress og traumer, men har også stor evne til å håndtere stressende hendelser dersom de får god støtte fra trygge voksne. De forstår ikke alltid det som skjer, men påvirkes sterkt av foreldrenes reaksjoner og deres evne til å skape trygghet. Traumatiske opplevelser som skilsmisse, dødsfall, vold, flukt eller alvorlig sykdom i familien kan føre til stressreaksjoner hos barnet, men hvordan barnet påvirkes avhenger av hvor mye støtte og stabilitet det får.

Påvirkning på barnet og familien nå
Barn som opplever stress eller traumer kan reagere med angst, sinne, tilbaketrekning, søvnvansker eller økt behov for oppmerksomhet. De kan også vise regresjon, som at de begynner å tisse på seg igjen eller blir mer avhengige av voksne. Dersom foreldrene klarer å gi barnet trygghet og forutsigbarhet, vil barnet lettere håndtere opplevelsen. Hvis barnet derimot blir overlatt til seg selv i krisen, kan det utvikle varige reaksjoner på stress.

Påvirkning på barnet og familien i fremtiden
Barn som får god støtte etter en traumatisk hendelse, har gode muligheter for å utvikle seg normalt. Dersom barnet ikke får hjelp til å forstå og håndtere det som har skjedd, kan det utvikle varige vansker med regulering av følelser, sosial tilpasning og læring. Ved svært alvorlige traumer kan barnet utvikle posttraumatiske stressreaksjoner som påvirker selvfølelse, relasjoner og evne til å håndtere nye belastninger senere i livet.

Hvordan barnevernsarbeideren kan vurdere fungeringen
Barnevernsarbeideren kan undersøke hvordan stressende eller traumatiske hendelser har påvirket barnet ved å:

• Observere barnets atferd – viser det tegn på frykt, tilbaketrekning, uro eller endringer i humør og søvn?
• Vurdere foreldrenes evne til å støtte barnet – klarer de å skape trygghet og forutsigbarhet, eller er de selv for preget til å gi nødvendig omsorg?
• Snakke med foreldrene om hvordan de har håndtert situasjonen – har de hjulpet barnet med å forstå det som har skjedd på en trygg måte?
• Undersøke barnets fungering i barnehagen – viser barnet tegn på stress, atferdsendringer eller vansker med samspill?
• Kartlegge om barnet har tilgang til profesjonell støtte, som barnehagepersonell, helsestasjon eller psykososiale tjenester.

Tiltak for å bedre fungeringen

• Styrke foreldrestøtten: Hjelpe foreldrene med å forstå barnets reaksjoner og veilede dem i hvordan de kan gi trygghet og forutsigbarhet.
• Alderstilpasset samtale: Veilede foreldrene i hvordan de kan forklare situasjonen for barnet på en måte det forstår, for å redusere usikkerhet og angst.
• Støtte barnets følelsesregulering: Bruke lek, historier eller kreative uttrykksformer for å hjelpe barnet med å bearbeide opplevelsen.
• Trygge rutiner: Oppmuntre til faste rutiner for mat, søvn og samspill for å gi barnet stabilitet i hverdagen.
• Samarbeid med barnehage: Sikre at barnet får støtte også utenfor hjemmet, og at barnehagepersonell er oppmerksomme på barnets behov.
• Tverrfaglig oppfølging: Dersom barnet viser sterke reaksjoner, kan samarbeid med helsestasjon, barne- og ungdomspsykiatri (BUP) eller kommunalt psykisk helsevern være nødvendig.

Hypoteser som bør undersøkes

• Har barnet fått en trygg og forståelig forklaring på det som har skjedd, eller er det forvirret og engstelig?
• Klarer foreldrene å gi barnet følelsesmessig støtte, eller er de selv for preget av situasjonen?
• Viser barnet tegn på stress, angst, søvnvansker eller regresjon i utvikling?
• Har familien tilgang til støtte og hjelp, eller står de alene i belastningen?
• Er det nødvendig med profesjonell oppfølging for å sikre barnets psykiske helse og utvikling?