Foreldrene føler seg maktesløse i forhold til å håndtere barnets atferd

Når foreldre føler seg maktesløse i møte med barnets atferd

Små barn i alderen 1–2 år tester grenser og uttrykker følelser gjennom atferd, ofte med gråt, frustrasjon eller sinne. Når foreldre føler seg maktesløse, kan det føre til inkonsekvent oppdragelse, økt stress og mindre tålmodighet i samspill med barnet. Maktesløshet kan skyldes mangel på kunnskap om barns utvikling, høyt stressnivå eller følelse av å stå alene i omsorgsoppgaven.

Påvirkning på barnet og familien nå
Når foreldrene føler seg trygge i sin rolle, gir de barnet forutsigbare rammer og emosjonell reguleringsstøtte. Dersom foreldrene er maktesløse, kan de reagere enten med frustrasjon eller trekke seg unna. Dette kan skape utrygghet for barnet, som i enda større grad kan uttrykke frustrasjon gjennom utfordrende atferd.

Påvirkning på barnet og familien i fremtiden
Dersom maktesløsheten vedvarer, kan barnet utvikle problemer med emosjonell regulering og samspill. Uforutsigbar oppdragelse kan føre til økt trass, usikkerhet eller atferdsutfordringer. Barn som opplever at foreldrene mangler kontroll, kan få problemer med å lære grenser og håndtere egne følelser.

Hvordan barnevernsarbeideren kan vurdere fungeringen
Barnevernsarbeideren kan undersøke foreldrenes følelse av maktesløshet ved å:

• Spørre hvordan foreldrene opplever å håndtere barnets atferd – føler de seg trygge, eller er de ofte usikre?
• Observere hvordan foreldrene reagerer på barnets utfordrende atferd – er de konsekvente, ettergivende eller reagerer de med frustrasjon?
• Kartlegge om foreldrene har kunnskap om barns utvikling og realistiske forventninger til barnets atferd.
• Vurdere om foreldrene har et nettverk eller støttesystem som kan gi dem avlastning og veiledning.
• Undersøke om det finnes underliggende faktorer, som stress, psykisk helse eller relasjonelle vansker, som bidrar til maktesløsheten.

Tiltak for å bedre fungeringen

• Foreldreveiledning: Veiledning om barns utvikling og hvordan man kan håndtere utfordrende atferd på en trygg og forutsigbar måte.
• Hjelp til å etablere rutiner: Struktur og forutsigbarhet kan redusere både foreldrenes maktesløshet og barnets frustrasjon.
• Støtte til emosjonell regulering: Hjelpe foreldrene med å finne strategier for å håndtere eget stress og regulere egne reaksjoner i møte med barnets utfordrende atferd.
• Avlastning og støtte: Noen foreldre trenger hjelp til å finne avlastning eller støttepersoner som kan bidra i perioder hvor utfordringene føles overveldende.
• Tverrfaglig samarbeid: Ved store utfordringer kan samarbeid med helsestasjon, barnehage eller andre instanser være nødvendig for å styrke foreldrene i omsorgsrollen.

Hypoteser som bør undersøkes

• Har foreldrene realistiske forventninger til barnets atferd, eller tror de at barnet «oppfører seg dårlig med vilje»?
• Har foreldrene tilgang til støtte, eller står de alene i omsorgsrollen?
• Strever foreldrene med stress, psykiske helseutfordringer eller andre belastninger som gjør det vanskelig å håndtere barnets atferd?
• Har foreldrene selv erfaringer med uforutsigbar eller manglende grensesetting i egen barndom, som påvirker deres oppdragerstil?
• Har barnet en utviklingsforstyrrelse eller andre faktorer som gjør at det krever mer av foreldrene enn de føler de klarer å håndtere?