Foreldrene utsetter ofte barnet for psykiske overgrep

Psykiske overgrep mot små barn

Psykiske overgrep innebærer gjentatt verbal eller emosjonell mishandling som skader barnets selvfølelse og trygghet. Barn i alderen 1–2 år er spesielt sårbare for negativt samspill med foreldrene, da de ennå ikke har utviklet forståelse for egne følelser og selvbilde. Hyppig kjeft, kritikk, fiendtlighet eller ignorering kan føre til utrygghet, frykt og emosjonelle vansker.

Påvirkning på barnet og familien nå
Når barnet utsettes for psykiske overgrep, kan det reagere med engstelse, uro eller tilbaketrekning. Barnet kan vise tegn på usikkerhet i møte med foreldrene, være ekstra klengete eller unngå kontakt. Gjentatt negativt samspill kan også føre til at barnet blir mer irritabelt, passivt eller viser forsinket språkutvikling og redusert utforskertrang.

Påvirkning på barnet og familien i fremtiden
Barn som vokser opp med vedvarende psykiske overgrep, har økt risiko for lav selvfølelse, angst, depresjon og tilpasningsvansker senere i livet. Det kan også påvirke evnen til å regulere følelser og knytte seg til andre. Hvis barnet tidlig lærer at det ikke blir møtt med varme og forståelse, kan det utvikle en grunnleggende utrygghet som preger relasjoner og mestring i lang tid fremover.

Hvordan barnevernsarbeideren kan vurdere fungeringen
Barnevernsarbeideren bør observere samspillet mellom barnet og foreldrene og vurdere:

• Hvordan snakker foreldrene til barnet – med varme og forståelse, eller med kritikk og fiendtlighet?
• Bruker foreldrene ofte roping, ydmykelse eller trusler i samspill med barnet?
• Viser barnet tegn på frykt, tilbaketrekning eller stress i møte med foreldrene?
• Har foreldrene realistiske forventninger til barnets atferd, eller opplever de barnet som «trassig» eller «vanskelig»?
• Hvordan reparerer foreldrene relasjonen etter en konflikt?

Tiltak for å bedre fungeringen

• Foreldreveiledning: Foreldre som ofte er kritiske eller sinte overfor barnet, kan ha nytte av veiledning i emosjonell regulering og positiv grensesetting.
• Bevisstgjøring og stressmestring: Foreldre kan trenge hjelp til å forstå hvordan deres reaksjoner påvirker barnets utvikling. Støtte til å håndtere stress, sinne og frustrasjon kan være viktig.
• Praktisk støtte: Noen foreldre kan streve med høyt stressnivå, utmattelse eller manglende støtte i hverdagen. Tiltak som avlastning eller nettverksbygging kan bidra til bedre foreldrefungering.
• Tverrfaglig samarbeid: Ved alvorlig bekymring kan samarbeid med helsestasjon, barnehage eller kommunalt psykisk helsevern være aktuelt.
• Barnevernstiltak: Dersom barnet utsettes for alvorlige og vedvarende psykiske overgrep, må det vurderes om hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse er nødvendig for å beskytte barnet.

Hypoteser som bør undersøkes

• Har foreldrene selv opplevd psykiske overgrep i barndommen, og gjentar de mønstre fra egen oppvekst?
• Har foreldrene høyt stressnivå, psykiske helseutfordringer eller rusproblematikk som gjør det vanskelig å regulere sinne og frustrasjon?
• Har foreldrene kunnskap om barns utvikling, eller har de urealistiske forventninger til barnets evne til å forstå og tilpasse seg regler?
• Er det sosiale eller økonomiske belastninger som gjør at foreldrene er ekstra utsatt for stress og frustrasjon?
• Finnes det støttepersoner i barnets nettverk som kan bidra med positiv samhandling og kompensere for negativt samspill med foreldrene?