Tilknytningsatferd: Barnet viser en tilknytningspreferanse (fra 6 mnd. alder)
Skalering av fungering
Svært god fungering
Barnet viser tydelig tilknytningspreferanse mot en eller flere spesifikke omsorgspersoner fra rundt 6 måneders alder. Barnet protesterer aktivt når omsorgspersonen forlater rommet og viser stor glede og trygghet når personen kommer tilbake. Det skiller klart mellom kjente og ukjente personer, søker trøst og trygghet hos sin foretrukne omsorgsperson og reagerer med tillit og glede i deres nærvær.
God fungering
Barnet utvikler tilknytningspreferanser fra 6 måneder og reagerer med mild protest eller ubehag når omsorgspersonen forlater rommet. Barnet viser tilfredshet ved retur og søker fysisk kontakt. Selv om reaksjonene noen ganger kan være mindre intense, er det tydelig hvem barnet foretrekker, og det viser tegn til å føle trygghet i deres nærvær.
Adekvat fungering
Barnet viser en viss preferanse for bestemte omsorgspersoner, men reaksjonene kan være mer variable. Barnet protesterer ikke alltid når omsorgspersonen forlater rommet og viser bare moderat glede ved retur. Det kan også være mindre skille mellom kjente og ukjente personer, selv om det til tider søker nærhet og trøst hos sine primære omsorgspersoner.
Dårlig fungering
Barnet viser begrenset tilknytningspreferanse. Det reagerer sjelden når omsorgspersonen forlater eller returnerer, og det er få klare tegn på preferanse for bestemte voksne. Barnet kan være likegyldig til omgivelsene eller reagere uforutsigbart på kjente personer. Dette indikerer utfordringer i tilknytningsprosessen, noe som kan skyldes manglende stabilitet eller sensitivitet hos omsorgspersonene.
Kritisk fungering
Barnet viser ingen tydelig tilknytningspreferanse. Det reagerer lite eller ikke i det hele tatt på omsorgspersonenes fravær eller tilstedeværelse, og det er ingen merkbar forskjell i hvordan barnet forholder seg til kjente og ukjente personer. Barnet kan virke følelsesmessig tilbaketrukket eller forvirret, noe som krever umiddelbar oppfølging og tiltak for å støtte tilknytningsutviklingen.
Artikkel
Utviklingen av tilknytningspreferanser er en kritisk milepæl i barnets følelsesmessige og sosiale utvikling. Fra omtrent 6 måneders alder begynner de fleste barn å vise tydelige preferanser for spesifikke omsorgspersoner. Dette kommer til uttrykk gjennom hvordan barnet reagerer når omsorgspersonen forlater rommet og når de kommer tilbake. Barnet kan begynne å gråte, protestere eller vise uro når omsorgspersonen forsvinner, og når vedkommende returnerer, reagerer barnet ofte med glede, smil og fysisk kontakt.
Denne atferden er en del av det vi kaller en «trygg tilknytning», hvor barnet føler seg beskyttet og trøstet av en eller flere omsorgspersoner. Preferansene utvikles gjennom sensitiv og konsistent respons på barnets behov, hvor omsorgspersonen er i stand til å lese barnets signaler og møte dem med omsorg og kjærlighet.
Det å etablere en sterk tilknytningspreferanse er en beskyttelsesfaktor i barnets utvikling. Barnet lærer at det kan stole på at omsorgspersonen vil være der når det er behov for det, noe som fremmer trygghet, selvtillit og selvstendighet senere i livet. Ved en god tilknytning er det typisk at barnet reagerer negativt på separasjon fra omsorgspersonen, men raskt roer seg ned og blir glad når omsorgspersonen returnerer.
Hvis barnet viser svak eller utydelig preferanse for bestemte omsorgspersoner, kan det være tegn på at tilknytningsprosessen ikke har vært optimal. Dette kan skyldes manglende konsistens i omsorgen, eller at barnet ikke har fått tilstrekkelig sensitiv respons på sine emosjonelle og fysiske behov. Barn som ikke reagerer på at omsorgspersonen forlater rommet eller kommer tilbake, kan være i risiko for å utvikle en usikker tilknytning, noe som kan ha innvirkning på deres emosjonelle utvikling og relasjoner senere i livet.
For å støtte en sunn tilknytningsutvikling er det avgjørende at omsorgspersonene er tilstedeværende, følelsesmessig tilgjengelige, og responderer konsekvent på barnets behov for trygghet. Fagpersoner bør følge med på barnets reaksjoner på separasjon og gjenforening, samt graden av trygghet barnet viser i samspill med kjente voksne, for å vurdere om tilknytningspreferansen utvikler seg som forventet.
