Evaluering av hjelpetiltak
Evaluering av tiltaksarbeidet er en avgjørende del av barnevernets arbeid for å sikre at tiltakene fungerer etter hensikten og faktisk bidrar til bedre livsvilkår for barn og deres familier.
Systematisk evaluering
Regelmessige og grundige evalueringer hjelper til med å måle om hjelpetiltakene møter de oppsatte målene og hvilken innvirkning de har på barnet og familien. Evalueringen gir også verdifull informasjon om hvilke tiltak som fungerer best og hva som eventuelt må endres for å forbedre effekt og resultater av tiltaket.
Trinn for å gjennomføre gode evalueringer
1. Planlegging av evaluering
En god evaluering starter med en klar plan:
- Definer formålet med evalueringen: Er målet å vurdere fremgang, effektivitet, eller tilfredshet med tiltakene?
- Velg metoder og verktøy: Bestem hvilke evalueringsmetoder som vil være mest hensiktsmessige, som innhenting av opplysninger, samtale med barnet, samtale med foreldrene, samtale med familien samlet, samtale med familiens offentlige eller private nettverk, observasjon av samspillet i familien, rapportering fra tiltaksutfører eller andre metoder for å evaluere effekten av tiltaket.
- Involver relevante aktører: Sørg for at alle nødvendige aktører, inkludert barnet, foreldrene, og eventuelle andre samarbeidspartnere, er involvert i evalueringen.
2. Innsamling av informasjon
Informasjonsinnsamling er fundamentet for enhver evaluering:
- Informasjonen kan samles inn ved individuelle samtaler eller ved å sende ut skriftlige anmodninger.
- Du kan samle inn informasjon i et møte hvor alle eller aktuelle aktører er samlet
3. Analyse av informasjon
Når informasjonen er samlet, må den analyseres for å evaluere om tiltaket har effekt:
- Har tiltaket effekt?
- Er tiltaket gjennomført slik det var tenkt?
- Deltar aktuelle aktører slik som var forventet?
4. Informasjon til barnet og familien
Informer barnet og familien om hvordan barneverntjenesten vurderer informasjonen og eventuelle observasjoner, og hvordan barneverntjenesten vurderer dette opp mot bekymringen for barnet. Hva ønsker barneverntjenesten skal skje videre? Hva ønsker barnet skal skje videre? Hva ønsker foreldrene skal skje videre? Har eventuelle samarbeidspartnere innspill til videre tiltaksarbeid?
5. Videreføring, justering eller avslutning av tiltaket
Vurder om tiltaket skal videreføres, justeres eller avsluttes. La barnet og familien medvirke i evalueringen og eventuelle endringer.
Gjennomføring av gode evalueringer er sentralt for å sikre at frivillige hjelpetiltak i barnevernet har effekt. Ved å følge disse trinnene kan du kontinuerlig forbedre hvordan tiltakene støtter barnet og deres familie, noe som bidrar til mer målrettede og effektive hjelpetiltak over tid.
BFK | Oppfølging og evaluering underveis
Barnevernstjenesten skal sikre at de tiltakene som gis er forsvarlige og til barnets beste. Dette innebærer blant annet at barnevernstjenesten må følge opp barnet og familien jevnlig mens tiltaket pågår.
Formålet med oppfølging og evaluering er å se om tiltakene fungerer, om målene som er satt blir oppnådd i henhold til planen, eller om det er behov for endringer eller andre tiltak. Barnevernstjenesten skal legge til rette for at dette må gjøres i samarbeid med barnet, familien, de som utfører tiltaket og eventuelt andre samarbeidspartnere.
Den fortløpende oppfølgingen og evalueringen av tiltaket kan basere seg på de ulike perspektivene i Kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum». Modellen kan brukes som et visuelt verktøy i samarbeid med barnet, foreldre og samarbeidende instanser. Dette vil kunne gi en felles forståelse av barnets behov og hvilke ressurser som må styrkes for å gi barnet en forbedret livssituasjon.
BFK | Systematisk evaluering av hjelpetiltak
Evaluering av hjelpetiltak henger sammen med tiltaksplanen. I evalueringen vurderer barnevernstjenesten om de ulike målene i tiltaksplanen er oppnådd eller ikke, hvorvidt tiltak er gjennomført i tråd med planen, om målene skal endres, om tiltak skal endres, avsluttes eller erstattes, eller om det er nødvendig med nye tiltak.
Kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum» danner utgangspunktet for evalueringen.
Hensynet til barnets beste skal alltid ligge til grunn for det arbeidet som utføres, og barnets egne synspunkter og formidling er avgjørende for å kunne vurdere tiltakets effekt. Barnets formidling om egen situasjon er av avgjørende betydning for å kunne vurdere tiltakets effekt.
Reflekterende spørsmål til vurdering av måloppnåelse:
- Hvordan har tiltaket fungert og i hvilket omfang har mål eller delmål blitt nådd?
- Hva har skjedd siden forrige evaluering?
- Hvilke hypoteser dannes med tanke på barnets behov i et lengre perspektiv, basert på det barnevernstjenesten nå vet?
Reflekterende spørsmål til mål for kommende periode:
- Hva gjenstår å gjøre?
- Er det behov for å bryte ned målene i flere delmål?
- Er det behov for å endre deler eller hele tiltaket, eller iverksette nye tiltak, for å oppnå de målene som gjenstår?
- Dersom behov oppstår, er det nødvendig med en ny undersøkelse, eller er det behov for å fatte nytt vedtak om tiltak?
BFK | Bruk av plan
En sentral ramme for tiltaksarbeidet er planen for oppfølgingen og evalueringen. Formålet med planen er at den skal tydeliggjøre hva som er barnets behov, og hvordan disse behovene skal eller kan ivaretas i hele perioden som tiltaket varer. Planen justeres i samsvar med vurderinger som foretas ut fra den løpende oppfølgingen. Planen gir også en oversikt over omfang og angir tidsperspektiv for videre oppfølgingen, og den bør foreligge nært i tid eller samtidig med at vedtak om tiltak treffes.
Felles for gode planer er at de inneholder beskrivelser av tiltak, mål og hvordan det skal arbeides og samarbeides for å nå mål. Videre at det er sikret at barn og foreldre har eierskap til planen, eventuelt at yngre barn er gitt god informasjon om planen og det som skal gjøres i familien. Målene beskriver de ønskede endringene knyttet til barnets situasjon, og kan handle om et eller flere av områdene i Kunnskapsmodellen avhengig av hva undersøkelsen har avdekket av behov og den samlede vurderingen av barnets beste.
Saksbehandlingsrundskrivet 21.6 Oppfølging av hjelpetiltak
Hjelpetiltak skal være egnet til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Det er derfor viktig med gode rutiner for å evaluere effekten av tiltakene. Barnevernstjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene og vurdere om tiltaket som er satt inn hjelper. Dersom det ikke går bra med barnet, må barnevernstjenesten vurdere om det må settes inn andre hjelpetiltak eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 8-1.Les mer om oppfølging av hjelpetiltak i kapittel 33.
Saksbehandlingsrundskrivet 21.7 Avslutning av hjelpetiltak
Trekker en av partene sitt samtykke til et hjelpetiltak, må barnevernstjenesten avslutte tiltaket. Barnevernstjenesten skal også avslutte tiltaket dersom de vurderer at det er feil tiltak eller at tiltaket ikke gir ønsket effekt. Avslutning av tiltak skal skje ved at det fattes et enkeltvedtak som kan klages på etter regler i forvaltningslovens kapittel VI. Les mer om vedtak i kapittel 4. Det skal i vedtaket opplyses om muligheten til å klage. Ved avslutning av tiltak på grunn av manglende samtykke skal barnevernstjenestens vurdering av barnets situasjon komme frem tydelig av vedtaket.
Dersom avslutning av hjelpetiltak fører til alvorlige mangler i barnets omsorgssituasjon, må barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fremme sak om pålegg av hjelpetiltak eller omsorgsovertagelse for barneverns- og helsenemnda. (Les mer om omsorgsovertakelse i kapittel 23.)
Saksbehandlingsrundskrivet 33.1 Barnevernstjenesten plikt til å følge opp hjelpetiltak
Etter at vedtak om hjelpetiltak er iverksatt, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan det går med barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i barnevernsloven § 8-1 første ledd. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 133 L (2020-2021)punkt 14.4.3.
Oppfølgingen er viktig for å vurdere om det er satt inn riktig hjelpetiltak eller om det er behov for tilpasninger eller andre tiltak, og for å unngå at barn over tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål. I oppfølgingen ligger også at barnevernstjenesten skal vurdere om tiltaket kan erstattes med mindre inngripende tiltak, eller om det ikke lenger er behov for hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. barnevernsloven § 3-1 første ledd. Kravet om at hjelpetiltaket skal være «egnet» understreker at barnevernstjenesten også underveis må vurdere om tiltaket er riktig innrettet, og at det gjøres nødvendige tilpasninger for å sørge for at tiltaket fortsetter å være «egnet» for barnet og familien. Hjelpetiltak som er tilpasset barnets og familiens behov kan forebygge mer inngripende tiltak, og god oppfølging er helt sentralt for å oppnå dette.
Hvis tiltaket ikke fører til en tilstrekkelig bedring av barnets situasjon, og det antas at heller ikke andre hjelpetiltak vil føre til ønsket endring, må det vurderes om det skal fremmes sak om tvangstiltak for barneverns- og helsenemnda.
Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket som er iverksatt, må vurderes konkret i den enkelte sak, basert på hvilke hjelpetiltak som er satt inn samt barnets og foreldrenes behov. Forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7 gjelder for vurderingen av hvor ofte det skal foretas evalueringer av tiltak.
Det vil ofte være nødvendig for barnevernstjenesten å snakke med barnet alene for å kunne vurdere om tiltaket som er iverksatt fungerer etter hensikten. Barnets rett til medvirkning vil ikke alltid være reell dersom foreldrene er til stede når barnevernstjenesten snakker med barnet. Etter barnevernsloven § 2-2 femte ledd kan barnevernstjenesten kreve å få snakke med barnet i enerom i undersøkelsesfasen. Loven inneholder ikke en tilsvarende hjemmel til å kunne kreve å snakke med barnet i enerom når undersøkelsessaken er avsluttet og barnet mottar hjelpetiltak. I forbindelse med oppfølgingen av hjelpetiltaket må foreldrene samtykke til dette, og det er viktig å ha et godt samarbeid med foreldrene om slike spørsmål. Dersom barnevernstjenestens bekymring for barnet øker, vil de kunne åpne en ny undersøkelse i saken.
I noen tilfeller vil råd og veiledning om andre tjenester, for eksempel spesialisthelsetjenesten eller NAV, inngå som del av hjelpetiltaket eller være en del av råd og veiledning som gis i undersøkelsesfasen. I andre tilfeller kan behovet for kontakt med øvrige hjelpeinstanser komme frem i forbindelse med oppfølgingen av hjelpetiltaket. I slike tilfeller bør barnevernstjenesten bidra med å formidle slik kontakt.
Hvis samarbeid med andre offentlige instanser og andre tjenesteytere er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, har barnevernstjenesten en samarbeidsplikt, jf. barnevernsloven § 15-8. I oppfølgingen av barnet kan barnevernstjenesten derfor ha plikt til å samarbeide med andre tjenester. Les mer om samarbeidsplikten i kapittel 47 og i veilederen Samarbeid om tjenester til barn og deres familier.
Det kan være behov for å innhente informasjon fra andre tjenester som en del av oppfølgingen og for å vurdere hvordan tiltakene fungerer. Det vil være reglene i barnevernsloven kapittel 13 om barnevernstjenestens taushetsplikt som gir rammene for dette.