Forberedelse og oppstart av hjelpetiltak

Barnevernstjenesten har en plikt til å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. I utgangspunktet skal barn få hjelp i sin egen familie. Dette følger både av Norges menneskerettslige forpliktelser og av Grunnloven. Se Prop. 133 L (2020-2021)punkt 9.1.1. Hjelpetiltak skal bidra til at barn og familier får den støtten de trenger før utfordringer i hverdagen vokser til alvorlige problemer, og skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller familien. Et godt samarbeid med barn og foreldre er viktig for at foreldrene skal ønske å få hjelp fra barnevernstjenesten. Les mer om dette i punkt 2.4.4.

Barne- og likestillingsdepartementet ga i 2016 ut et omfattende rundskriv om hjelpetiltak. Det vises også til Bufdirs Tjenestekatalog for hjelpetiltak.

Barnevernstjenesten skal, når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene, jf. barnevernsloven § 3-1. Et sentralt mål med hjelpetiltak er å gi barnet og familien støtte og bistand før utfordringene blir så store at det er nødvendig med mer inngripende tiltak. For at barnevernstjenesten skal ha plikt til å iverksette hjelpetiltak, stilles det likevel krav om at hjelpebehovet må ha et visst omfang. Kravet om «særlig behov» innebærer at hjelpebehovet må være større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. (Prop. 133 L (2020-2021)punkt 9.1.4.1). Hvis dette vilkåret er oppfylt, har barnet rett til nødvendige tiltak. Vilkårene er skjønnsmessige, og hva som er et særlig behov forutsetter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Mange foreldre vil kunne ha behov for hjelp og støtte uten at vilkårene for hjelpetiltak etter barnevernsloven er oppfylt. Lavterskeltiltak som kan støtte opp om familier som opplever utfordringer i hverdagen, hører med i kommunens helhetlige forebyggende ansvar, jf. barnevernsloven § 15-1. Slike tilbud kan gis uten at det fattes vedtak om barnevernstiltak. (Prop. 133 L (2020-2021)punkt 9.1.4.1)

Hjelpetiltak skal være egnet til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. barnevernsloven § 3-1 første ledd annet punktum. Hjelpetiltaket må være til barnets beste. Videre skal barnets rett til medvirkning ivaretas når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak. Barnets synspunkter vil være et viktig moment når barnevernstjenesten skal vurdere om hjelpetiltaket er til barnets beste. Hjelpetiltaket som velges må dessuten være forsvarlig.

Hvilken type hjelpetiltak som skal settes inn, og omfanget av hjelpetiltak, vil ha sammenheng med barnets og familiens behov. Det er derfor et krav om at hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Noen hjelpetiltak kan være direkte knyttet til barnet, mens andre vil rette seg mot foreldrene. Ofte vil det være nødvendig med en kombinasjon av tiltak for å hjelpe barnet og familien på best mulig måte. Hjelpetiltak kan settes inn for kortere og lengre perioder, alt etter hva som er hensiktsmessig for den enkelte familie.

Barnevernstjenesten har hjemmel til å iverksette frivillig rusmiddeltesting som hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. Se tolkningsuttalelse om Rusmiddeltesting av barnets omsorgsperson ved samtykke i undersøkelsessak.

Det er viktig at barnet involveres i tilstrekkelig grad i planlegging, gjennomføring og evaluering av hjelpetiltakene. I de mer alvorlige sakene må det ved vurderingen av hvilke tiltak som anses egnet, legges vekt på at riktige hjelpetiltak kan bidra til å forebygge mer inngripende tiltak, som for eksempel omsorgsovertakelse. Det er en forutsetning for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse at hjelpetiltak har vært vurdert eller forsøkt, jf. barnevernsloven § 5-1. Se mer om vilkårene for omsorgsovertakelse i kapittel 23.

Tjenester og tiltak barnet får fra andre velferdstjenester, kan være viktige for å redusere familiens behov for flere eller mer omfattende tiltak fra barnevernet. Barnevernstjenesten har kun ansvar for å iverksette hjelpetiltak når barnets eller familiens behov for hjelp har en sammenheng med barnets omsorgssituasjon eller atferd. Barnevernstjenesten skal ikke overta ansvaret som ligger til andre sektorer. Eksempelvis skal barnevernstjenesten ikke tilby helsehjelp eller iverksette tiltak for å avhjelpe utfordringer primært knyttet til funksjonsnedsettelser. Barnevernstjenestens ansvar er heller ikke å kompensere for levekårsutfordringer, eller å sette inn tiltak for å løse utfordringer som ligger innenfor skolens ansvarsområde. Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har behov for bistand fra barnevernet, og samtidig har utfordringer som skal løses av andre sektorer, må barnevernstjenesten bistå familien med å opprette kontakt med rett hjelpeinstans.

Et godt samarbeid med andre instanser kan være avgjørende for at barnet og familien får riktig hjelp. Mange familier som kommer i kontakt med barnevernet vil ha sammensatte utfordringer og behov for hjelp fra flere instanser. Barnevernstjenesten skal derfor samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. barnevernsloven § 15-8 om samarbeid. Samarbeidsplikten beskrives nærmere i kapittel 47.

Hovedregelen er at hjelpetiltak er frivillig. Dette innebærer at den/de tiltaket retter seg mot må samtykke for at barnevernstjenesten kan sette inn hjelpetiltak i familien. Barneverns- og helsenemnda har imidlertid adgang til å pålegge enkelte hjelpetiltak. Dette er det gjort nærmere rede for under punkt 21.2.

Samtykket bør være skriftlig.

Uavhengig av om det er nødvendig med samtykke fra barnet, skal et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. barnevernsloven § 1-4. Barnevernstjenesten må vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å iverksette tiltak som barnet klart motsetter seg.

Dersom barnet er over 15 år og tiltaket også involverer eller direkte gjelder barnet, må også barnets samtykke innhentes for at frivillige tiltak etter barnevernsloven § 3-1 skal kunne iverksettes. Les mer i tolkningsuttalelse om barnets samtykke til hjelpetiltak for foreldrene. Dersom barnet er over 15 år og vedtaket ikke berører foreldrene direkte, kan det unntaksvis være tilstrekkelig med samtykke fra barnet for å iverksette hjelpetiltak. Eksempelvis vil dette kunne være aktuelt dersom barnet ønsker samtaler og veiledning av barnevernstjenesten, oppfølgning av støttekontakt eller hjelp med skolearbeid.

Ved tiltak for barn med atferdsvansker etter barnevernsloven § 6-1 har barnet partsrettigheter uavhengig av alder, jf. barnevernsloven § 12-3. Barnet må derfor alltid samtykke til en slik plassering. Er barnet over 15 år, er det i en slik sak tilstrekkelig med samtykke fra barnet for at barnevernstjenesten kan fatte et slikt vedtak, jf. barnevernsloven § 6-1. Barn vil også alltid ha partsrettigheter ved behandlingstilbudet Multisystemisk terapi (MST). MST-behandling kan bare gjennomføres dersom barnet samtykker til tiltaket, med mindre barneverns- og helsenemnda fatter vedtak om å pålegge MST som et foreldrestøttende tiltak.

Barnevernloven inneholder ingen tidsfrist for når et vedtak om hjelpetiltak må være iverksatt, men det følger av lovens system at barnevernstjenesten, som et utgangspunkt, må kunne iverksette det vedtatte tiltaket ganske raskt etter vedtakstidspunktet. Når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak vil det være basert på en vurdering av at barnet har et særlig behov for et slikt tiltak. Sett hen til lovens formål, om å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, må derfor tiltaket kunne iverksettes raskt.

Det vil ikke alltid være mulig for barnevernstjenesten å tilby det konkrete tiltaket umiddelbart etter vedtakstidspunktet. Det må imidlertid kunne forventes at barnevernstjenesten har en klar formening om det aktuelle tiltaket vil kunne fremskaffes innen rimelig tid, og at det jobbes aktivt og fortløpende for å fremskaffe tiltaket.

Dersom barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak som på vedtakstidspunktet ikke er tilgjengelig, må det snarest tas stilling til barnets situasjon og behov i vurderingen av hvor lenge det kan sies å være forsvarlig å vente på tiltaket. Viser det seg vanskeligere enn antatt å fremskaffe det vedtatte tiltaket, må barnevernstjenesten ta stilling til om barnets særlige behov for tiltak må avhjelpes midlertidig eller erstattes med annet tilgjengelig tiltak.

Det er barnets behov for hjelp og alvorligheten i barnets situasjon som avgjør hvor raskt tiltak må tilbys.

Når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak, er de også forpliktet til å finansiere tiltaket. Se mer om dette i punkt 12.7.

Etter at vedtak om hjelpetiltak er iverksatt, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan det går med barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i barnevernsloven § 8-1 første ledd. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 133 L (2020-2021)punkt 14.4.3.

Oppfølgingen er viktig for å vurdere om det er satt inn riktig hjelpetiltak eller om det er behov for tilpasninger eller andre tiltak, og for å unngå at barn over tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål. I oppfølgingen ligger også at barnevernstjenesten skal vurdere om tiltaket kan erstattes med mindre inngripende tiltak, eller om det ikke lenger er behov for hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. barnevernsloven § 3-1 første ledd. Kravet om at hjelpetiltaket skal være «egnet» understreker at barnevernstjenesten også underveis må vurdere om tiltaket er riktig innrettet, og at det gjøres nødvendige tilpasninger for å sørge for at tiltaket fortsetter å være «egnet» for barnet og familien. Hjelpetiltak som er tilpasset barnets og familiens behov kan forebygge mer inngripende tiltak, og god oppfølging er helt sentralt for å oppnå dette.

Hvis tiltaket ikke fører til en tilstrekkelig bedring av barnets situasjon, og det antas at heller ikke andre hjelpetiltak vil føre til ønsket endring, må det vurderes om det skal fremmes sak om tvangstiltak for barneverns- og helsenemnda.

Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket som er iverksatt, må vurderes konkret i den enkelte sak, basert på hvilke hjelpetiltak som er satt inn samt barnets og foreldrenes behov. Forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7 gjelder for vurderingen av hvor ofte det skal foretas evalueringer av tiltak.

Det vil ofte være nødvendig for barnevernstjenesten å snakke med barnet alene for å kunne vurdere om tiltaket som er iverksatt fungerer etter hensikten. Barnets rett til medvirkning vil ikke alltid være reell dersom foreldrene er til stede når barnevernstjenesten snakker med barnet. Etter barnevernsloven § 2-2 femte ledd kan barnevernstjenesten kreve å få snakke med barnet i enerom i undersøkelsesfasen. Loven inneholder ikke en tilsvarende hjemmel til å kunne kreve å snakke med barnet i enerom når undersøkelsessaken er avsluttet og barnet mottar hjelpetiltak. I forbindelse med oppfølgingen av hjelpetiltaket må foreldrene samtykke til dette, og det er viktig å ha et godt samarbeid med foreldrene om slike spørsmål. Dersom barnevernstjenestens bekymring for barnet øker, vil de kunne åpne en ny undersøkelse i saken.

I noen tilfeller vil råd og veiledning om andre tjenester, for eksempel spesialisthelsetjenesten eller NAV, inngå som del av hjelpetiltaket eller være en del av råd og veiledning som gis i undersøkelsesfasen. I andre tilfeller kan behovet for kontakt med øvrige hjelpeinstanser komme frem i forbindelse med oppfølgingen av hjelpetiltaket. I slike tilfeller bør barnevernstjenesten bidra med å formidle slik kontakt.

Hvis samarbeid med andre offentlige instanser og andre tjenesteytere er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, har barnevernstjenesten en samarbeidsplikt, jf. barnevernsloven § 15-8. I oppfølgingen av barnet kan barnevernstjenesten derfor ha plikt til å samarbeide med andre tjenester. Les mer om samarbeidsplikten i kapittel 47 og i veilederen Samarbeid om tjenester til barn og deres familier.

Det kan være behov for å innhente informasjon fra andre tjenester som en del av oppfølgingen og for å vurdere hvordan tiltakene fungerer. Det vil være reglene i barnevernsloven kapittel 13 om barnevernstjenestens taushetsplikt som gir rammene for dette.

Når barnevernstjenesten treffer vedtak om hjelpetiltak, skal den utarbeide en plan for tiltakene og for oppfølgingen av barn og foreldre. Planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, hva de skal inneholde, og hvor lenge de er ment å vare. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Dette står i barnevernsloven § 8-1 annet ledd. Bestemmelsen er utdypet i Prop.133 L (2020-2021 punkt 14.4.3).

Planen er et viktig verktøy i oppfølgingen av hjelpetiltak og for å vurdere om tiltaket fungerer. Planen skal gi en oversikt over hvilke tiltak som skal settes i verk, og tidsperspektiv for videre oppfølging av tiltakene. Planen er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Barnevernsloven forutsetter at planen skal foreligge samtidig med vedtaket slik at innholdet kan danne premisser for vedtaket (Ot.prp. nr. 44 (1991-1992)s. 34). Det bør komme frem av vedtaket at det er utarbeidet en plan.

Tiltakene i planen skal evalueres systematisk og regelmessig. Planen skal til enhver tid være oppdatert i henhold til disse vurderingene. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Barnets behov skal forstås vidt, og må også omfatte vurderinger av behovet til foreldrene, se barnevernsloven § 3-1 om hjelpetiltak. I tillegg til at planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, hva de skal inneholde, og hvor lenge de er ment å vare, bør også planen omfatte en beskrivelse av hvordan evalueringen skal skje. Den første evalueringen bør skje innen kort tid.