Den ene eller begge foreldrene har vært eller er involvert i vold, kriminelle handlinger eller annen antisosial atferd
Svært god fungering
Barnet vokser opp i et trygt og stabilt hjem til tross for at den ene eller begge foreldrene tidligere har vært involvert i vold eller kriminalitet. Foreldrene har gjennomført rehabilitering og fått adekvat støtte til å endre sin atferd, og de har klart å skape et omsorgsfullt og beskyttende miljø for barnet. Det finnes støttende nettverk fra familie, venner eller myndigheter som sikrer barnet en trygg oppvekst, og barnet har ikke vært vitne til noen voldelige eller kriminelle handlinger. Foreldrene er åpne om sin fortid, men er i stand til å gi barnet de nødvendige følelsesmessige og fysiske ressursene for sunn utvikling.
God fungering
Foreldrene kan fortsatt være i en rehabiliteringsfase, men det er tydelige tegn på at de tar ansvar for sine handlinger og gjør alt for å beskytte barnet. Barnet har ikke vært direkte involvert eller vitne til vold eller kriminalitet, og det finnes systemer på plass som hjelper foreldrene med å holde en positiv kurs. Barnet mottar tilstrekkelig omsorg og beskyttelse, selv om noen usikkerheter rundt foreldrenes stabilitet kan påvirke barnets miljø. Støtte fra sosialtjenester eller familie hjelper familien å håndtere utfordringene.
Adekvat fungering
Foreldrene viser fortsatt tegn på antisosial atferd eller har vanskeligheter med å bryte gamle mønstre. Barnet kan ha vært vitne til utrygge situasjoner, noe som påvirker barnets følelse av sikkerhet. Det er mulig at det finnes et nettverk som støtter familien, men denne støtten er ikke alltid tilstrekkelig. Selv om foreldrene prøver å skape en trygg oppvekst, er barnet utsatt for perioder med ustabilitet, som kan føre til usikkerhet og stress for barnet.
Dårlig fungering
Foreldrene er fortsatt involvert i vold, kriminalitet eller annen antisosial atferd. Barnet lever i et utrygt miljø hvor det kan være vitne til eller direkte påvirkes av disse handlingene. Selv om noen forsøk på å beskytte barnet blir gjort, er de utilstrekkelige, og barnets behov for stabilitet, trygghet og forutsigbarhet blir ikke møtt. Barnet er sårbart for negative utviklingstrekk som følge av konstant eksponering for utrygge situasjoner. Støttesystemer kan være svake eller manglende.
Kritisk fungering
Barnet lever i et svært ustabilt miljø der vold og kriminalitet er en gjennomgående del av hverdagen. Foreldrene er ikke i stand til å beskytte barnet, og barnet har vært vitne til eller blitt utsatt for farlige situasjoner. Det er lite eller ingen støtte fra omgivelsene, og barnet er i alvorlig risiko for å utvikle psykososiale problemer på grunn av det miljøet det vokser opp i. Det er behov for umiddelbare tiltak fra myndigheter for å beskytte barnet.
Barn i alderen 1-2 år er i en kritisk fase av sin emosjonelle og kognitive utvikling, og familiemiljøet spiller en avgjørende rolle for deres trivsel og trygghet. Når den ene eller begge foreldrene er involvert i vold, kriminalitet eller annen antisosial atferd, kan det utsette barnet for alvorlige risikoer som kan påvirke deres utvikling på flere måter.
Barn i denne alderen er svært sårbare for stress og usikkerhet, og deres tilknytning til foreldrene er en viktig beskyttelsesfaktor. Hvis barnet lever i et miljø hvor vold eller kriminalitet er til stede, kan det påvirke deres evne til å danne trygge tilknytninger. Dette kan igjen påvirke deres evne til å regulere følelser, forstå sosiale normer og utvikle empati. Barn som eksponeres for vold eller ustabilitet, kan utvikle økt irritabilitet, frykt eller en generell følelse av utrygghet, som kan ha langsiktige konsekvenser for deres psykiske helse.
For fagpersoner er det viktig å vurdere både direkte og indirekte effekter av foreldres antisosiale atferd. Selv om barnet ikke er vitne til volden direkte, kan stemningen i hjemmet og foreldrenes stressnivåer være nok til å påvirke barnets følelse av trygghet. Et sentralt fokusområde vil være å vurdere foreldrenes evne til å endre atferd og skape et stabilt miljø for barnet. Dette inkluderer å undersøke om det finnes støtte fra nettverket eller systemer som kan bidra til å skape trygghet for barnet.
Samtidig må barnets helse og utvikling overvåkes nøye. Tegn på usikkerhet, som overdreven gråt, vansker med å roe seg eller tilbakegang i utviklingsmiljøer, kan indikere at barnets omsorgsmiljø ikke tilfredsstiller dets behov. I slike tilfeller er det avgjørende at det tilbys tidlig intervensjon, både for å støtte foreldrene i deres rehabiliteringsprosess og for å sikre barnets trygghet.
I tilfeller hvor risikoen for barnet er høy, kan det være nødvendig med beskyttelsestiltak som midlertidig plassering utenfor hjemmet. Å ivareta barnets rett til et trygt og stabilt oppvekstmiljø er alltid det overordnede målet.