Det er ingen kontakt mellom foreldrene
Svært god fungering
Til tross for at foreldrene ikke har kontakt, har den primære omsorgspersonen klart å gi barnet et stabilt og kjærlig miljø, samtidig som det er sikret god støtte fra et bredt nettverk av familie eller profesjonelle. Barnet får alle sine behov dekket, og fraværet av kommunikasjon mellom foreldrene har minimal innvirkning på barnets trivsel og utvikling. Barnet vokser opp i et trygt miljø, der forelderens evne til å gi emosjonell støtte og stabilitet er sterk.
God fungering
Selv om det ikke er kontakt mellom foreldrene, har den primære omsorgspersonen etablert et trygt og forutsigbart miljø for barnet. Barnet får tilstrekkelig omsorg, kjærlighet og trygghet, og mangelen på kontakt mellom foreldrene ser ikke ut til å påvirke barnets hverdag i stor grad. Forelderen klarer å kompensere for mangelen på samarbeid, og barnet utvikler seg godt innenfor rammene som er satt.
Adekvat fungering
Foreldrene har ikke kontakt, men den primære omsorgspersonen klarer å skape en viss stabilitet for barnet. Barnet får omsorg og kjærlighet fra den forelderen som har ansvaret, men mangelen på kontakt og samarbeid mellom foreldrene fører til at det kan oppstå utfordringer rundt samvær eller andre viktige avgjørelser. Barnet merker trolig ikke umiddelbart fraværet av samarbeid, men dette kan bli en faktor etter hvert som det vokser opp.
Dårlig fungering
Selv om foreldrene ikke har noen kontakt, gjør den primære omsorgspersonen sitt beste for å ivareta barnets behov, men mangelen på samarbeid med den andre forelderen skaper utfordringer. Det er ingen klar fordeling av ansvar eller støtte fra begge foreldre, noe som kan føre til at barnet ikke får optimal oppfølging og stabilitet. Dette kan føre til en følelse av uforutsigbarhet og utrygghet for barnet, selv om den ene forelderen er til stede.
Kritisk fungering
Det er ingen kontakt mellom foreldrene, og dette har skapt et svært konfliktfylt miljø rundt barnet. Mangelen på kommunikasjon gjør at det ikke er noe samarbeid om barnets behov, og barnet risikerer å bli utsatt for emosjonell utrygghet og uforutsigbarhet. Dette fraværet av samarbeid mellom foreldrene hindrer barnets mulighet for stabil omsorg, og barnets utvikling kan være i fare.
Når det ikke er noen kontakt mellom foreldrene, kan dette påvirke barnets omsorgssituasjon, særlig i den sårbare perioden mellom 0 og 11 måneder, hvor barnets behov for stabilitet og trygghet er spesielt fremtredende. Mangelen på samarbeid kan føre til utfordringer når det gjelder praktisk oppfølging og emosjonell støtte for barnet. Dersom den primære omsorgspersonen klarer å opprettholde et støttende og stabilt miljø, kan barnet likevel utvikle seg normalt. Risikoen oppstår når mangelen på samarbeid mellom foreldrene fører til uforutsigbarhet eller følelsesmessig stress for den forelderen som har omsorgen. Derfor er det viktig at støttesystemer, som familie, venner eller profesjonelle tjenester, er på plass for å bistå den forelderen som står alene, slik at barnets behov blir ivaretatt på best mulig måte.