Det har vært stressende eller traumatiske hendelser i familien (f.eks. skilsmisse, dødsfall, søsken har hatt selvmordsforsøk, familien har vært på flukt, tvangsekteskap)
Svært god fungering
Til tross for traumatiske hendelser i familien, har foreldrene fått omfattende støtte og har oppnådd en høy grad av emosjonell og mental stabilitet. De er fullt ut klar over hvordan slike hendelser kan påvirke det ufødte barnet, og arbeider systematisk for å sikre at hjemmet er et trygt, støttende og stressfritt miljø. Familien har utviklet sunne mestringsstrategier, og det ufødte barnet er beskyttet mot de negative effektene av tidligere stress og traumer, noe som gir gode forutsetninger for en trygg utvikling.
God fungering
Familien har gjennomgått stressende hendelser, men har fått god støtte og hjelp til å bearbeide disse. Det er en tydelig innsats fra foreldrene for å skape et så trygt og rolig miljø som mulig, med forståelse for hvordan stress og traumer kan påvirke det ufødte barnet. De tar aktive grep for å redusere stress i hverdagen og sikre stabilitet. Dette gir en mer beskyttende atmosfære for barnet, selv om det fortsatt finnes rester av stress i familien.
Adekvat fungering
Familien har opplevd vanskelige hendelser, men har fått noe støtte, som terapi eller veiledning, for å håndtere situasjonen. Foreldrene er delvis bevisste på hvordan deres emosjonelle tilstand kan påvirke det ufødte barnet, og de prøver til en viss grad å skjerme barnet fra de verste påkjenningene. Stresset er fortsatt til stede i hjemmet, men det er også perioder med ro. Risikoen for negativ påvirkning på det ufødte barnet er fortsatt til stede, men noe redusert.
Dårlig fungering
Det har vært flere stressende hendelser i familien, og selv om noen familiemedlemmer forsøker å holde situasjonen under kontroll, mangler det tilstrekkelig hjelp til å håndtere de psykologiske og emosjonelle konsekvensene. Det er lite fokus på hvordan det ufødte barnet kan påvirkes av morens stress, og de voksne har begrenset kapasitet til å beskytte barnet mot det emosjonelle ubehaget som preger familien. Dette kan føre til at barnet allerede i fosterlivet blir utsatt for skadelig stress, noe som kan påvirke dets utvikling.
Kritisk fungering
Familien har opplevd flere alvorlige og traumatiske hendelser, som skilsmisse, flukt, eller selvmordsforsøk, uten at det har vært noen form for oppfølging eller støtte. De voksne i familien er ute av stand til å håndtere stresset, og det er en total mangel på stabilitet. Det er ingen bevissthet rundt hvordan dette kan påvirke det ufødte barnet, som blir utsatt for høye nivåer av stresshormoner fra moren. Dette utgjør en betydelig risiko for barnets utvikling både under svangerskapet og etter fødselen.
Traumatiske hendelser som skilsmisse, flukt eller selvmordsforsøk kan ha en dyp innvirkning på hele familien, spesielt når det også er et ufødt barn i bildet. Fosteret påvirkes direkte av mors emosjonelle tilstand, da stresshormoner som kortisol kan passere gjennom morkaken og påvirke barnets utvikling. Dette kan resultere i økt risiko for utfordringer som angst, reguleringsvansker og svekket emosjonell utvikling etter fødselen. Å være på flukt eller leve i et hjem preget av stress eller traumer kan forsterke disse effektene ytterligere.
For familier som har opplevd slike kriser, er det essensielt å skaffe nødvendig støtte, både praktisk og emosjonelt. Terapi, rådgivning eller til og med hjelp fra støttegrupper kan bidra til å gjenopprette en viss form for stabilitet. Det er også viktig at foreldre får informasjon om hvordan deres egen velvære under svangerskapet kan påvirke barnet, og at de lærer å regulere sine stressreaksjoner. Et stabilt miljø, selv midt i en utfordrende situasjon, kan bidra til å beskytte det ufødte barnet mot langsiktige negative konsekvenser, og styrke familiens evne til å håndtere fremtidige utfordringer sammen.