Foreldrene beskytter barnet mot overgrep
Svært god fungering
Foreldrene er svært årvåkne og aktive i å beskytte barnet mot alle former for overgrep. De har god kunnskap om risikofaktorer, setter klare grenser for hvem som får tilgang til barnet, og skaper et miljø preget av trygghet. Foreldrene reagerer umiddelbart på enhver risiko og søker profesjonell støtte ved behov, samtidig som de overvåker barnets trivsel og emosjonelle velvære.
God fungering
Foreldrene er bevisste på risikoen for overgrep og gjør en aktiv innsats for å beskytte barnet. De er åpne for informasjon og veiledning om hvordan de best kan skjerme barnet, men kan av og til overse enkelte mindre risikofaktorer. Barnet vokser opp i et trygt miljø, selv om det kan forekomme noen få situasjoner hvor foreldrene kunne reagert raskere.
Adekvat fungering
Foreldrene har en grunnleggende forståelse av farene ved overgrep, men mangler kanskje innsikt i mer subtile risikofaktorer eller er ikke konsekvente i å beskytte barnet. De beskytter barnet mot åpenbare farer, men kan undervurdere trusler fra nære personer. Dette kan føre til at barnet blir utsatt for enkelte risikosituasjoner, men ikke på regelmessig basis.
Dårlig fungering
Foreldrene har begrenset evne til å beskytte barnet mot overgrep. De mangler kunnskap om hva som utgjør en risiko, og miljøet barnet vokser opp i, er preget av uforutsigbarhet. Barnet kan bli utsatt for potensielt skadelige situasjoner, og foreldrene tar ikke tilstrekkelige skritt for å skjerme barnet fra farer.
Kritisk fungering
Barnet er i et miljø hvor det regelmessig blir utsatt for fysiske, psykiske eller seksuelle overgrep. Foreldrene beskytter ikke barnet, enten fordi de selv utøver overgrepene, eller fordi de lar andre gjøre det uten å gripe inn. Barnet lever i konstant fare, og foreldrene søker ingen hjelp for å endre situasjonen.
Foreldre har en avgjørende rolle i å sikre at barnet ikke blir utsatt for noen form for overgrep, enten det er fysiske, psykiske eller seksuelle overgrep. Dette ansvaret innebærer både å skape et trygt hjemmemiljø og å beskytte barnet mot farer fra omverdenen.
Fysiske overgrep kan inkludere slag, risting eller annen form for vold som skader barnets kropp. Psykiske overgrep kan være like skadelige, og dette kan inkludere trusler, isolasjon eller nedsettende behandling som påvirker barnets følelsesmessige utvikling. Seksuelle overgrep er svært alvorlige og innebærer enhver form for seksuell kontakt eller eksponering som er upassende for barnets alder og utvikling.
Foreldre må være svært oppmerksomme på hvem som får tilgang til barnet. Dette gjelder også nære slektninger og venner, da overgrep ofte kan forekomme fra personer i barnets nærmeste omgangskrets. Det er viktig at foreldrene setter klare grenser og alltid vurderer hvem som kan være en trussel mot barnets sikkerhet.
Godt foreldreskap i denne sammenhengen innebærer også å være i stand til å oppdage tegn på overgrep, selv om barnet ikke kan kommunisere hva som har skjedd. For et spedbarn kan dette inkludere uvanlig gråt, endringer i søvnmønstre eller fysisk ubehag. Foreldrene må også være i stand til å søke hjelp umiddelbart hvis de mistenker at noe er galt. Helsepersonell eller sosialarbeidere kan gi nødvendig veiledning og tiltak for å beskytte barnet videre.
Foreldrenes egen mentale helse og emosjonelle stabilitet spiller også en rolle. Hvis foreldrene selv er i en sårbar situasjon, for eksempel ved psykisk sykdom eller rusproblemer, kan det svekke deres evne til å beskytte barnet. I slike tilfeller er det avgjørende at de søker profesjonell støtte for å sikre at de kan ivareta barnets behov på best mulig måte.
Et trygt oppvekstmiljø for et barn i alderen 0–11 måneder innebærer ikke bare fysisk sikkerhet, men også emosjonell trygghet. Dette krever at foreldrene tar aktive og informerte valg for å skjerme barnet fra overgrep, og at de har tilstrekkelig støtte og veiledning for å ivareta denne rollen.