Fedre i barnevernet
Logg inn for å fjerne annonser
I Anita Storhaugs avhandling «Barnevernets forståelse av farskap» (2014, NTNU) kommer blant annet følgende frem om fedre i barnevernet, barnevernstjenestenes holdninger til fedre og konkrete råd til barnevernet:
Fedrene formidler opplevelser av å ikke bli hørt om egne meninger om hva som er best for barnet. De formidler at de blir møtt med det de omtaler som gammeldagse holdninger om at det er mødre som er den viktigste omsorgspersonen.
Fokusgruppeintervjuene viser at det finnes mange forhold som blir brukt som argumenter for ikke å involvere og tilrettelegge for fars kontakt med barnet når barnet bor hos mor. Barnets beste, ressursmangel, negative beskrivelser fra mor, og det at far har en kjent problematisk fortid, er argumenter som blir fremmet for å ikke involvere far.
I tilfeller hvor far uttrykker bekymring for mors omsorgsevne, opplever imidlertid flere fedre at bekymringene ikke blir tatt på alvor, men at det derimot blir brukt ressurser for å tilrettelegge for relasjonen mellom mor og barn, og for å styrke mors omsorgsevne.
Refleksjoner over det å jobbe med fedre som vurderes å ha en negativ påvirkning på barnets omsorgssituasjon, er så godt som fraværende blant barnevernsarbeiderne, og det ser ut til å være en oppfatning om at det kun er hvis far er en potensiell ressurs det har noen hensikt å involvere ham.
Eventuelle negative konsekvenser av å utelate fedre ser det ut til å være lite bevissthet rundt i fokusgruppene. Det er i det hele tatt lite faglig refleksjon knyttet til barnevernets praksis med fedre.
Barnevernstjenestene bør innføre rutiner som ivaretar involvering av fedre i en barnevernssak. Dette kan imidlertid ikke sikres kun gjennom prosedyrer og rutiner, da barnevernets arbeid er preget av komplekse og normative problemstillinger. I tillegg er det derfor behov for større grad av refleksjon på arbeidsplassen knyttet til barnevernets forståelse av foreldreskap, farskap spesielt, og praksis knyttet til fedre.
