Avklare partsrettigheter og hvem som har rett på opplysninger om undersøkelsen og barnet

Barnevernsloven § 12-2. Foreldres partsrettigheter og barnevernstjenestens plikt til å gi informasjon om vedtak

Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om foreldrene er part i saken, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav e. Dette gjelder også når foreldrene ikke bor sammen.

Barnevernstjenesten skal informere foreldre med foreldreansvar om alle vedtak som treffes. Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir slik informasjon. Barnevernstjenesten kan unnlate å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Informasjon om vedtak kan også unnlates i saker der forelderen ikke er tilgjengelig.

Barnevernsloven § 12-3. Barns partsrettigheter

Barn som har fylt 15 år, er part i saken. I saker som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som er utsatt for menneskehandel, er barnet alltid part. For å gjøre partsrettigheter gjeldende må barnet forstå hva saken gjelder.

Barneverns- og helsenemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter dersom hensynet til barnet tilsier det.

Barnevernsloven § 12-6. Partenes rett til dokumentinnsyn og unntak fra innsyn for å beskytte barnet

Partene har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter etter reglene i forvaltningsloven §§ 18 til 19. Partene har rett til å bli forelagt opplysninger, jf. forvaltningsloven § 17.

Partene kan nektes innsyn i sakens dokumenter dersom innsyn kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Opplysninger som er holdt tilbake, skal på anmodning gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det.

Partene kan nektes innsyn i sakens dokumenter også dersom innsyn kan hindre at barnevernstjenesten kan få gjennomført en undersøkelse etter § 2-2. Begrensningene i innsyn gjelder bare så lenge undersøkelsen pågår.

Saksbehandlingsrundskrivet 2.3.1 Rett til opplysninger om barnet etter barneloven § 47

2.3.1.1 Hvem har rett på opplysninger om barnet?

Foreldre har rett på opplysninger om barnet sitt. Dette gjelder uavhengig om forelderen har foreldreansvar eller ikke. Hvilke opplysninger forelderen har rett på avhenger av om forelderen har foreldreansvar eller ikke.

Retten til opplysninger er ikke betinget av at forelderen har rett til samvær med barnet. Det er tilstrekkelig at han eller hun er far eller mor til barnet. Retten til opplysninger om barnet gjelder ikke i tilfeller hvor foreldreansvaret er fratatt foreldrene etter barnevernsloven § 5-8.

Retten til opplysninger inntrer først på anmodning. Den innebærer ingen rett til å bli holdt løpende orientert om barnets forhold. Forelderens rett til opplysninger opphører når barnet fyller 18 år.

2.3.1.2 Hvilke opplysninger har forelderen rett på?

En forelder med foreldreansvar har rett til opplysninger om barnet både fra den andre forelderen og fra myndigheter og private som har med barnet å gjøre, inkludert fra barnevernstjenesten. Dette følger av barneloven § 47 første ledd første punkt og av foreldreansvaret.

En forelder uten foreldreansvar har ikke en slik generell rett til opplysninger, men har rett til opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen (eks barnevernstjenesten) og politi, med unntak av der det er taushetsplikt overfor foreldrene, jf. barneloven § 47 tredje punkt.

Opplysningsretten er begrenset til opplysninger om barnet, enten retten følger av foreldreansvaret eller av § 47. Det kan ikke kreves opplysninger som primært gjelder den andre forelderen, med mindre disse har direkte relevans for barnets situasjon. Slike opplysninger kan imidlertid fortelle mye om barnets levekår. Nøyaktig hvor grensen går for hvilke opplysninger § 47 gir rett til å få, vil derfor bero på skjønn.

Bestemmelsen gir ikke rett til dokumentinnsyn eller krav på å få utlevert dokumenter.

2.3.1.3 Innsyn kan nektes dersom det kan være til skade for barnet

Barnevernstjenesten kan nekte å gi ut opplysninger til en forelder uten foreldreansvar dersom det vurderes å kunne være til skade for barnet. Når barnevernstjenesten mottar krav om opplysninger, må de på selvstendig grunnlag vurdere om det er behov for å holde tilbake opplysninger av hensyn til barnet.

Et avslag på anmodning om opplysninger fra barnevernstjenesten er et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren etter § 47 annet ledd.

For klagebehandlingen gjelder bestemmelsene om klage i forvaltningsloven, selv om nektelsen er gjort av private.

2.3.1.4 Tap av rett til opplysninger i særlige tilfeller

I særlige tilfeller kan statsforvalteren avgjøre at en forelder uten del i foreldreansvaret skal tape retten til opplysninger etter § 47 på permanent basis. Vilkåret er at det er et særlig tilfelle, og med dette siktes til at retten blir misbrukt. Ekstreme konflikter i familien kan også etter en konkret vurdering oppfylle vilkåret om særlig tilfelle. Tapet av retten kan begrenses til bestemte typer opplysninger, kilder eller institusjoner, eller gjelde generelt.

Avgjørelse om tap av retten treffes av statsforvalteren og kan påklages til departementet.

Saksbehandlingsrundskrivet 20.1.5 Begrensninger i partsinnsyn i undersøkelsesfasen

Partene i en barnevernssak har i utgangspunktet rett til å gjøre seg kjent med alle sakens dokumenter etter reglene i forvaltningsloven §§ 18 til 19, og de har rett til å bli forelagt opplysninger, jf. forvaltningsloven § 17. Dette følger eksplisitt av barnevernsloven § 12-6 første ledd. Partsinnsyn gjelder både under forberedelsen av en sak og etter at det er truffet vedtak i saken. Retten til partsinnsyn inntrer fra barnevernstjenesten har igangsatt en undersøkelse. Det er imidlertid bestemmelser i forvaltningsloven som gir mulighet til å unnta opplysninger fra partsinnsyn.

Partene kan videre nektes innsyn i sakens dokumenter hvis innsyn kan hindre at barnevernstjenesten kan få gjennomført en undersøkelse etter § 2-2. Begrensningene i innsyn gjelder bare så lenge undersøkelsen pågår. Dette følger av barnevernsloven § 12-6 tredje ledd. Les mer om partsinnsyn i punkt 15.4.

Saksbehandlingsrundskrivet 2.4.9 Kontradiksjon

Kontradiksjon er en sentral rettssikkerhetsgaranti som innebærer at partene har rett til å uttale seg og si sin mening i saken, og til å gjøre seg kjent med det forvaltningsorganet har anført, før en beslutning tas. Den saken retter seg mot har ofte de beste forutsetninger for å opplyse saken. Hensynet til å få saken best mulig opplyst tilsier derfor at partene får anledning til å påpeke eventuelle feil eller uoverensstemmelser i faktagrunnlaget.

En forutsetning for kontradiksjon er at den det gjelder får varsel om og innsyn i sakens dokumenter.

Hovedhensynene bak retten til å bli hørt og de kontradiksjonsmulighetene denne retten gir, er langt på vei ivaretatt gjennom forvaltningslovens regler, særlig bestemmelsene om forhåndsvarsling (forvaltningsloven § 16) (les mer om dette i kapittel 4.2.1 og informasjonsplikt og partens uttalerett (forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd).

Ivaretakelse av partens rett til kontradiksjon vil øke tilliten til barnevernstjenestens beslutninger eller uttalelser.

Saksbehandlingsrundskrivet 2.4.9.1 Informasjonsplikt om opplysninger om parten selv

Parten har etter forvaltningsloven §§ 18 til 19 rett til å gjøre seg kjent med alle opplysningene i saken. Når barnevernstjenesten under saksforberedelsen mottar opplysninger om sakens parter, skal barnevernstjenesten legge opplysningene frem for parten slik at han eller hun kan uttale seg om innholdet. Barnevernstjenesten skal legge frem slike opplysninger for parten selv om parten ikke ber om dette. Det betyr ikke nødvendigvis at alle opplysninger som kommer inn i saken løpende må legges frem for partene. Dette kan også gjøres i møter, hvor parten får mulighet til å kommentere aktuelle, nye opplysninger. Dette gjelder likevel ikke i alle tilfeller.

Unntak fra informasjonsplikten gjelder blant annet i følgende typetilfeller

opplysninger bekreftes av fremstilling parten selv har gitt eller kontrollert i annen anledning
rask avgjørelse er nødvendig av hensyn til andre parter eller offentlige interesser
opplysningene ikke har avgjørende betydning for utfallet av vedtaket
eller underretning av andre grunner er unødvendig eller uhensiktsmessig ut fra hensynet til parten selv. Dette kan for eksempel være dersom avgjørelsen er i samsvar med partens ønsker.

Parten har størst behov for å få fremlagt opplysninger om seg selv. Før en sak blir avgjort, kan parten ha behov for å kommentere og eventuelt klargjøre opplysninger som barnevernstjenesten har innhentet. Dette er kjernen i informasjonsplikten og er viktig for at parten skal kunne korrigere eventuelle feil, for eksempel i et møtereferat. Når det gjelder opplysninger om forhold som parten selv er nærmest til å kjenne, bidrar informasjonsplikten til å sikre at de aktuelle opplysningene er oppdaterte, korrekte og relevante for saken.

Saksbehandlingsrundskrivet 2.4.9.2 Informasjonsplikt om andre opplysninger enn om parten

Også andre opplysninger som barnevernstjenesten mottar, som ikke gjelder parten, bør parten gjøres kjent med. Dette er særlig andre opplysninger av vesentlig betydning som barnevernstjenesten forutsetter at parten har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter forvaltningsloven §§ 18 og 19 har rett til å gjøre seg kjent med. Det følger av forvaltningsloven § 17 tredje ledd. Ved avveiningen skal det legges vekt på om det er viktig med en rask avgjørelse og om hensynet til parten er tilstrekkelig ivaretatt på annen måte, for eksempel ved at vedkommende er gjort kjent med retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter. I enkelte tilfeller vil barnevernstjenesten ha plikt til å legge frem for parten opplysninger som går inn under «bør»-regelen. Utredningsplikten kan etter omstendighetene trekke i den retning.

Saksbehandlingsrundskrivet 2.4.9.3 Informasjonsplikt når barn er part i saken

Hvis barnet er part i saken, skal opplysninger som nevnt i forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd også legges frem for barnet. Dette følger direkte av bestemmelsens fjerde ledd. Dette gjelder med mindre barnet har oppgitt at det ikke er nødvendig.

Barnevernstjenesten skal sørge for at barn som har partsrettigheter får muligheten til å utrykke sitt syn på linje med andre parter. Barn som ikke har partsrettigheter, skal også få gi utrykk for sin mening. Les mer om barnets rett til medvirkning i punkt 2.4.2.

Det er ikke regulert uttrykkelig hvordan eller når opplysninger skal legges frem for partene. Dette må barnevernstjenesten selv ta stilling til. Det er viktig at det ikke skjer så sent at partens tilbakemelding ikke kan påvirke avgjørelsen. For å sikre fremdrift i saksbehandlingen kan det virke naturlig å legge frem opplysningene for parten ganske snart etter at de er mottatt

Saksbehandlingsrundskrivet 6 Partsstatus og partsrettigheter

6.1 Hvem er part i en barnevernssak?

Det har stor betydning for barnevernstjenestens saksforberedelse å få avklart hvem som er parter i en barnevernssak. Når man er part i saken får man partsstatus, som utløser viktige rettigheter (partsrettigheter).

Det fremgår direkte av barnevernsloven § 12-2 første ledd at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om foreldrene er part i saken og at det er forvaltningsloven § 2 bokstav e som regulerer dette. Det presiseres at dette også gjelder når foreldrene ikke bor sammen.

Hvem som er part i en barnevernssak er ikke direkte regulert i barnevernsloven, men må altså vurderes etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Bestemmelsen fastslår at den som avgjørelsen retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder er å anse som part i saken. Om en person har partsstatus eller ikke må avgjøres etter en konkret vurdering, hvor det sentrale er om vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet. I en barnevernssak er det først og fremst barnets foreldre og eventuelt barnet selv som er part og har partsrettigheter.

Barnevernstjenesten skal allerede ved oppstart av en undersøkelse vurdere hvem som er parter i saken. Videre må barnevernstjenesten vurdere om partskonstellasjonene endres på senere stadier av en sak for eksempel ved tilbud om hjelpetiltak til en eller begge av foreldrene eller ved begjæring om tiltak for nemnda. Partsstatus kan altså endre seg ut fra om saken befinner seg på undersøkelsesstadiet eller i tiltaksfase, og ut fra hvilket tiltak som iverksettes. Barnevernstjenesten må derfor løpende ta stilling til hvem som er parter i saken.

I saker hvor barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om tvang, for eksempel et vedtak om omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten ta stilling til hvem som har partsrettigheter. Disse vurderingene har stor betydning for dem det gjelder, og det er viktig for alle involverte å avklare hvem som har partsrettigheter så tidlig som mulig i saksforberedelsen.

Barneverns- og helsenemnda har samtidig et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter i saker den har ansvar for, og skal foreta en selvstendig vurdering av spørsmålet.

6.2 Partsstatus utløser rettigheter etter forvaltningsloven

Når man er part i barnevernssaken, får man partsstatus. Partsstatus utløser rettigheter etter forvaltningsloven, som

rett til dokumentinnsyn (§ 18)
rett til å redegjøre for sitt syn på saken (§ 17)
krav på begrunnelse for et vedtak (§ 24)
rett til å klage på et vedtak (§ 28)

Disse bestemmelsene er aktuelle både i en undersøkelsesfase og når barnevernstjenesten fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak. Bestemmelsene gjelder i utgangspunktet også for barnevernstjenestens akuttvedtak, men det er særregler ved godkjenning av akuttvedtak, klage til barneverns- og helsenemnda og rettslig overprøving av akuttvedtak, jf. barnevernsloven §§ 14-22, 14.23 og 14-24.

Utover rettighetene for parten, er det også av betydning for barnevernstjenesten å vite hvem som er part i saken, når det gjelder spørsmålet om

Inhabilitet, hvem som kan tilrettelegge for eller treffe avgjørelsen. Les mer om det i kapittel 7.
Taushetsplikt. Taushetsplikt er ikke til hinder for at taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for sakens parter.

Les mer om taushetsplikt og deling av opplysninger i del 4.

6.3 Barns partsstatus

I barnevernsloven er det gitt egne regler om når et barn kan opptre som part i en barnevernssak. Et barn er part i saken og kan gjøre partsrettigheter gjeldene når det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Dette følger av barnevernsloven § 12-3 første ledd.

Barneverns- og helsenemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter dersom hensynet til barnet tilsier det, jf. § 12-3 annet ledd. Bestemmelsen gjelder også ved rettslig overprøving av barneverns- og helsenemndas vedtak i domstolen, jf. tvisteloven § 36-3 annet ledd. Vilkåret for å innvilge partsrettigheter er at hensynet til barnet tilsier det. Dette vil bero på en konkret vurdering. Barnets ønske er et sentralt moment i vurderingen. Videre må nemnda mene at partsrettigheter vil være i barnets interesse og ikke medføre en urimelig belastning for barnet. (Prop 133L (2020-2021 kap. 25).

Hvis barnevernstjenesten mener at barnet bør opptre som part, skal dette komme frem av begjæringen til barneverns- og helsenemnda. Hvis barnet ønsker å være part, men barnevernstjenesten mener at partsrettigheter ikke bør innvilges, bør det sies noe om begrunnelsen for dette.

Barnet skal alltid regnes som part, uansett alder, i en sak som gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker eller tiltak for barn som er utsatt for menneskehandel, jf. § 12-3 første ledd. I forarbeidene til barnevernloven av 1992 er det vist til at det å gi barn partsrettigheter i disse sakene er begrunnet i at vedtaket retter seg direkte mot barnet, og at bestemmelsen er tenkt benyttet for større barn.

Når barnet kan opptre som part, har barnevernstjenesten et ansvar for å informere barnet og skape en forståelse for hva det innebærer å ha partsrettigheter.

Barn som ikke har partsstatus, har likevel en rett til å bli hørt. Barns rett til medvirkning, herunder å uttale seg før det tas rettslige og administrative avgjørelser, følger av barnevernsloven § 1-4. Les om barns medvirkning i kapittel 2.4.2.

Barnets selvstendige partsrettigheter påvirker ikke foreldrenes rettigheter.

6.3.1 Konsekvenser av at barn har partsstatus

6.3.1.1 Frivillig tiltak som retter seg mot barnet

Når barnet har partsstatus kreves det samtykke fra barnet for å iverksette frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1, forutsatt at tiltaket retter seg mot barnet. Eksempler på dette er vedtak om støttekontakt, besøkshjem, plassering i fosterhjem eller institusjon.

Hvis et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barnevernstjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige, for eksempel ved å plassere barnet utenfor hjemmet, jf. barnevernsloven § 4-1. Hvis barnet er part i saken kan ikke vedtaket iverksettes hvis barnet motsetter seg tiltaket.

Fordi barnet alltid kan opptre som part i en sak som gjelder atferdsvansker, må barnet alltid samtykke til en frivillig plassering. Dette følger av barnevernsloven § 6-1. Er barnet over 15 år er det tilstrekkelig med samtykke fra barnet for at barnevernstjenesten kan fatte et slikt vedtak, jf. barnevernsloven § 6-1 første ledd. Barn vil også alltid være part og kunne utøve partsrettigheter når det iverksettes frivillige atferdstiltak som for eksempel MST- tiltak (behandlingstilbudet Multisystemisk terapi). MST-behandling kan derfor bare gjennomføres hvis barnet samtykker til tiltaket, med mindre barneverns- og helsenemnda fatter vedtak om å pålegge MST som et foreldrestøttene tiltak.

6.3.1.2 Saker som behandles av barneverns- og helsenemnda

Hvis barnet er part i en sak som skal behandles av barneverns- og helsenemnda, for eksempel en omsorgsovertakelse, vil dette gi barnet rettigheter på lik linje med andre parter, herunder rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å delta i forhandlingsmøte, rett til å avgi forklaring og til å føre vitner, jf. barnevernsloven §§ 14-6, 14-5 og 14-10. Barnet som er part i saken skal få oppnevnt advokat, jf. § 14-7, og har krav på fri sakførsel i sak for barneverns- og helsenemnda og ved overprøving av nemndas vedtak, jf. rettshjelpsloven §§ 16 første ledd nr. 2 og 17 tredje ledd nr. 2. Det er barnets eget ønske, ikke foreldrenes preferanse som skal være bestemmende for hvilken advokat som skal bistå barnet. Det er slått fast i rettspraksis, se kjennelse fra Høyesterett inntatt i Rt. 2014 side 530. Barnet vil også ha adgang til å klage over barnevernstjenestens akuttvedtak etter § 14-23 og kreve rettslig overprøving av barneverns- og helsenemndas vedtak etter § 14-25.

6.4 Foreldres partsstatus

I barnevernssaker inntrer partsstatus fra det tidspunktet barnevernstjenesten har åpnet undersøkelsessak. Foreldrenes partsstatus i barnevernssaker er ikke direkte regulert i barnevernsloven, men det følger av barnevernsloven § 12-2 at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om foreldrene er part i saken, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav e. Dette gjelder også når foreldrene ikke bor sammen. Foreldre som barnet bor fast sammen med skal alltid regnes som part i saken. Når det gjelder foreldre som ikke bor fast sammen med barnet, må det vurderes konkret i den enkelte sak om forelderen er part i saken. Forelderens partsstatus vil kunne endre seg avhengig av hvordan saken utvikler seg. Dette betyr at forelderens partsstatus skal avgjøres etter en konkret vurdering av forelderens tilknytning til barnet, hvilken fase saken er i og hva saken gjelder. Barnevernet må alltid forholde seg til hva som er bestemt med hjemmel i barneloven når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær.

6.4.1 Generelt om foreldreansvar og partsstatus

Foreldreansvar er den rett og plikt foreldre har til å bestemme for barnet i personlige forhold. Foreldrene skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser. Når barnet blir eldre, skal foreldrene legge økende vekt på barnets mening i takt med barnets alder og modenhet Dette følger av reglene i barneloven §§ 30, 31 og 33.

Både mor og far har som hovedregel foreldreansvar for felles barn. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene er gift, er samboere eller ikke bor sammen. Reglene om foreldreansvar følger av barneloven §§ 34 og 35.

Foreldreansvar alene er ikke uten videre tilstrekkelig for å få partsstatus i alle typer saker. Det «overordnede» ansvaret som ligger i å ha foreldreansvar for et barn tilsier at foreldre med foreldreansvar vil ha partsrettigheter i de mest inngripende sakene, selv hvor kontakten med barnet er begrenset. Det finnes imidlertid saker hvor det vil være unaturlig å inkludere en forelder med forelderansvar. Dette kan eksempelvis være i saker hvor en forelder er utilgjengelig eller hvor det er ingen kontakt mellom forelder og barn.

Det kan ikke uten videre legges til grunn at en påstand om å ha del i foreldreansvaret er riktig. Hvem som har foreldreansvar for et barn, fremgår av folkeregisteret. Det er kun den som er registrert med foreldreansvar som har den juridiske posisjonen dette innebærer, og barnevernstjenesten må alltid ta utgangspunkt i folkeregisterets opplysninger om dette. Foreldre som ikke har del i foreldreansvaret vil likevel kunne ha en viktig rolle i barnets liv, og det må alltid gjøres en konkret vurdering av om vedkommende skal ha status som part i saken.

Uavhengig av om en forelder er part eller ikke, skal barnevernstjenesten informere foreldre med foreldreansvar om alle vedtak som treffes, jf. barnevernsloven § 12-2 annet ledd. Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir slik informasjon. Barnevernstjenesten kan unnlate å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Informasjon om vedtak kan også unnlates i saker der forelderen ikke er tilgjengelig.

6.4.2 Bostedforelder

Foreldre kan avtale at barnet skal ha fast bosted hos en av dem eller hos begge (delt fast bosted), jf. barneloven § 36. Den forelder barnet har fast bosted hos kan ta større avgjørelser i dagliglivet til barnet, jf. barneloven § 37. Ved delt fast bosted har foreldrene lik avgjørelsesmyndighet og må samarbeide om de daglige spørsmål som berører barnet.

Foreldre som barnet bor fast sammen med skal alltid regnes som part i saken. Dette gjelder også i tilfeller der vedtaket og tiltaket ikke retter seg mot denne forelderen.

Partsstatus for bostedsforelderen er viktig for at denne skal få den informasjonen den trenger for å ivareta barnet. (Prop. 133L (2020-2021) punkt 18.3.4.2).

6.4.3 Samværsforelder med del i foreldreansvar

Et vedtak fra barnevernstjenesten vil ofte «rette seg mot» eller «direkte gjelde» en forelder med foreldreansvar som ikke har barnet boende fast hos seg.

En samværsforelder kan ha en omfattende samværsordning med barnet og ha en tilknytning til barnet som innebærer at vedkommende må anses som part. For eksempel kan barnet bo like mye hos samværsforelderen som det bor hos bostedsforelderen. Dersom barnevernstjenesten ønsker å sette inn hjelpetiltak hos bostedsforelderen, vil samværsforelderen være part dersom tiltaket berører ham eller henne direkte. Et eksempel på dette vil være at tiltaket påvirker forelderens samværsrett med barnet.

Selv om en samværsforelder ikke anses som part, skal barnevernstjenesten informere foreldre med foreldreansvar om alle vedtak som treffes. Barnevernstjenesten kan unnlate å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Informasjon om vedtak kan også unnlates i saker der forelderen ikke er tilgjengelig, jf. barnevernsloven § 12-2 annet ledd.

6.4.4 Foreldre uten del i foreldreansvar

Foreldre som ikke har foreldreansvar vil som utgangspunkt ikke være part i barnevernssaker, men det kan ikke utelukkes hvis de har kontakt og samvær. Her vil den faktiske tilknytningen mellom barnet og foreldrene være avgjørende.

6.4.5 Partsstatus på ulike stadier i en barnevernssak

I punktene under omtales hvem som har partsstatus på forskjellige stadier av en barnevernssak, og i forskjellige sakstyper.